Kosmorama 2017 – Stemningsrapport kapittel III

Stemningsmessig er det lite som har endret seg siden sist. Det strømmer fortsatt til med folk både inn og ut av saler, visninger blir utsolgt, og sitteplassene i foajeen er alle opptatt. Heldigvis har jeg klart å snike meg opp i toppetasjen i sofaseter som er litt mer behagelig enn trebenkene nede. Jeg klarte å drite meg litt ut tidligere idag, så jeg har bare fått sett en eneste film, som gjør litt vondt, men heldigvis har jeg fortsatt gode minner om alt jeg har sett siden sist spalte, så jeg storkoser meg fortsatt her på Kosmorama!

 

Først ut før jeg trykket publiser innlegg igår ble den spanske The Reconquest, en film jeg fra før av hadde stemplet som «en spansk Before Sunrise«. Det er det plotet får det til å høres ut som. To tidligere flammer som møtes etter mange år fra hverandre og deler en begivenhetsrik natt. Og det var ikke et helt feil førsteinntrykk. For den virker veldig slik, men den er også mye mer. Filmen er delt i halvt. En del om nåtiden, og en om fortiden som barndomskjærester. Og det er virkelig en fin film, som er like deler romantisk, melankolsk og nostalgisk. Den er lett føle på hjertestrengene, og når jeg tenker litt på det, så gir det mening at mesteparten av de i salen min var av den eldre sorten. Det er et flott portrett av gjenforent kjærlighet og følelser som anbefales til alle romantikerne der ute.

 

Neste ut var første Ramaskriket mitt, My Father Die, regissert av Sean Brosnan. Etternavnet høres kanskje kjent ut, han er sønn av selveste Bond, James Bond altså. Klarer noen i si nepotisme? Neida, for filmen var faktisk god, selv hva de relativt lave ratingsene på nettet sier. Det er en virkelig overstilisert hevn-thriller satt i sørstatene i USA som i all hovedsak fungerer veldig godt. Brosnan prøver seg ufattelig mye ute, med stilig klipperytme og eksperimentell kinematografi, kul grafikk og uvanlig fortellergrep. Jeg følte til tider at han prøvde litt for hardt, spesielt med en ganske pretensiøs narrasjon over filmen, men jeg klarte å se forbi det, og fikk en flott, veldig underholdende opplevelse med overraskende mye hjerte og velfortjent sentimentalitet. Absolutt en jeg anbefaler for hvor stilig den er alene!

Etter dette var jeg et steg ifra å snu snuten hjemover, men så så jeg at Løvetannbarn eller My Life as a Zucchini kjørte, og på hele 66 minutter var det vanskelig å si nei. Filmen var en av de oscarnominerte animasjonsfilmene i år, så jeg tenkte det måtte være bra, selv om jeg ikke er verdens største fan av animasjonsfilm (sorry). Men herregud for en kule. Dette er den typen film som setter all annen barnefilm til skam fordi den er såpass god. Den behandler barna i filmen som virkelige mennesker, med virkelige problemer, og er ikke redd for å vise at det faktisk ikke bare er en rosedans å være barn. Både visuelt og innholdsmessig fikk jeg mange konnotasjoner til en annen fantastisk claymation-film Mary and Max. Dette her er nok en av filmene jeg vil anbefale sterkeste til absolutt alle. Filmnerd, casual kinogjenger, småtroll, besteforelder. Absolutt fantastisk stykke film!

Det måtte begynne å skjære seg en dag, og hvilken bedre en den faktisk midterste dagen i festivalen. Jeg slenger meg på bussen for å rekke 10:00 visningen av Fluefangeren, og tre stopp hjemmefra finner jeg ut at jeg har glemt PCen. Den samme pcen jeg visste jeg måtte ha for å skrive stemningsrapporten. Og så øde som jeg bor måtte jeg vente såpass lenge på buss opp og ned at det endte opp med at jeg mistet ikke bare den første visningen, men også den andre. Som gjør dette til den fattigste filmdagen min hittil i uka. Det positive jeg kan legge til med dette da, er at jeg fikk pauset godt ut, som jeg tror både tungt hode og stive muskler satt pris på.

Så dette har da resultert i at jeg kun fikk sett en film idag, The World of Us. Alt jeg viste om filmen fra før av var at den var koreansk (Stort pluss i boka allerede her), og at en venninne sa at filmen fikk henne til å grine. Og etter 98 minutter så ser jeg veldig godt hvorfor. Dette er simultant den søteste og den mest virkelighetsnære filmen jeg har sett så langt. Filmen handler om en vennløs og utstøtt fjerdeklassing ved navn Sun, og den nyinflyttede jenta på skolen. Filmen tar opp mobbing og utestenging på en utrolig velskrevet måte, som gjør det ressonerbart for hver og en. Det er en film som gir deg nye perspektiver på hvordan det er å være et usikkert barn, samtidig som den kaster deg tilbake tilbake til et punkt i livet som så alt for ofte blir romantisert. Dette er virkelig en film å få med seg, og er absolutt et av festivalens høydepunkter for meg. Jeg har nå to koreanske filmer på topplista mi, Kosmoramaprogramskaperene vet hva jeg har lyst på ass!

 

Rett som det er vet jeg faktisk ikke hva neste jeg ser blir, men det jeg vet, er at jeg avslutter med Kammerpiken, den jeg har ventet lengst på å se enda før Lyst vises på Fredag. Men, jeg løper videre, vi snakkes i foajeen og salene videre utover!