År for År – 2014

I den massive verdenen vi lever i, er det umulig å få med seg alle gode filmer. Det man får sett er gjerne begrenset til hva de viser på norsk kino, og når man går på kino, er det gjerne ikke så fristende å se den ene uavhengige eller utenlandske filmen selv om du vet at den egentlig er sykt bra. Du stikker trolig heller å ser den den største filmen du har hørt om, med de største plakatene og den største reklamekampanjen.

Og med dette, så skjer det at man mister mange av disse skjulte diamantene. De trenger igrunn ikke å være så alt for skjulte heller, men det er typisk mange filmer man bare mister iløpet av et år. Og dette er grunnen til at vi kjører denne spalten. Vi skal gå år for år tilbake i tid, hver uke, og sette lys på 2-3 favoritter i redaksjonen som de fleste sikkert har oversett.

Denne uken er vi tilbake i 2014, et av de desidert sterkeste filmårene på lenge, med fremtidige klassikere som Whiplash, Grand Budapest Hotel og Birdman. Samt et hav av fantastiske indiefilmer som It Follows, The Guest og Nightcrawler.  Under har vi valgt noen av de sterkeste og gjerne undersette favorittene våre fra ifjor, alt imellom hysterisk komedie, ubehagelig skrekk og mektig drama.

 


The Babadook (2014) – Jennifer Kent


Skrekkfilmsjangeren er full av møkk. Rett og slett. Hvert år produseres det et utall skrekkfilmer, og selv blant de som blir satt opp på kino, er det temmelig langt mellom gullkornene. De siste årene har det allikevel hørtes en svak hvisken fra publikumsmassen, et gryende håp om at skrekkfilmens renessanse er underveis. Dette kan vi takke filmer som blant annet The Conjuring (2013), It Follows (2014), forholdsvis ferske Lights Out (2016), og ikke minst The Babadook (2014) for. Ingen av disse filmene revolusjonerer sjangeren, men de tilfører allikevel sårt etterlengtede kvaliteter.

The Babadook er regissert og skrevet av australske Jennifer Kent, det er hennes første og hittil eneste langfilm. Den fikk mye god omtale etter premieren på Sundance 2014, og året etter red den inn i norske kinoer på en liten bølge av hype. Filmen er en av mine favoritter fra 2014, kanskje mest fordi den beviser at moderne skrekkfilmer fortsatt kan føles nye og relevante, både med tanke på tematikk og estetikk, utover å bare være skremmende.

I filmen blir en alenemor, Amelia, og hennes sønn offer for titulære Mr. Babadook, et monster som lurer i skyggene og trykker ned Amelia. Symbolikken er akkurat tydelig nok, og dette er mye av grunnen til at filmen fungerer så godt som den gjør i mine øyne: Dette er ikke først og fremst en fortelling om et grusomt monster som jager en mor og en sønn, det er en historie om en enke/alenemor som sliter med sorg, isolasjon, og frustrasjon, og hvordan hun skal takle dette. I tillegg til dette er filmen hele tiden uhyggelig, og tidvis veldig skummel. Dersom du ikke har sett den ble den nylig lagt til i Netflix-katalogen – en gylden mulighet til å oppdage/gjenoppdage en av 2014s filmatiske høydepunkt.

– Even Steine


Winter Sleep (2015) – Nuri Bilge Ceylan

Den tidligere skuespilleren Aydin (Hual Bilginer) driver et luksus hotell sammen med konen hans Nihal (Melisa Sozen) og søsteren Necla (Demet Akbag). Vinteren er snart på vei, som etterlater de tre isolert på hotellet og i en svært anspent situasjon. I et forsøk å kunne rettferdiggjøre valget om å forlate hans skuespillerkarriere skriver han et verk om tyrkisk teater. Fanget med bare hverandres selskap begynner begynner relasjonene sakte å bryte sammen.

Nuri Bilge Ceylan lyktes i å skape en gripende stemning. Vintersøvn er prakt eksempel på fullkomment drama. Karakterene er intelligente, perfekte motparter og fanget i et dystery luksus-hotell. Konfliktene kommer naturlig, karakterene er nyanserte og intrigene seg i mellom er velfunderte. Filmen er derfor fri for kunstige hendelser for å lokke interesse. Som tilskuer er man ofte plassert som fluen på veggen i simulerende dialog-sekvenser. Filmen er tre timer og femten minutter lang, tross dette føles filmen knapt to timer lang. Dette er en bragd i seg selv særlig siden lange dialog tunge filmer omsider mister publikumet. Vintersøvn overkommer tidsspørsmål på grunn av to enkle faktorer: den forskutterer budskapet sitt og den er visuelt sett fortreffelig.

Aydin på overflaten søker sinnsro og ly fra sitt tidligere liv som skuespiller, men etter hvert som filmen utfolder seg, ser vi at han egentlig mislykkes med å nå hans ambisjoner. Søkelyset blir derfor satt på hans mange feil, gradvis gjennom debatter, krangler og daglige gjøremål som skifter fokuset fra hovedrollens særegne problemer til problemer den moderne mannen og kvinnen strever med. Filmen tar god tid til å sondere i temaene, stolthet, lyst og ulykkelighet, det som gjør dialogene så spesielle at det at de kommer frem til en virkelig problemstilling, og en påstand. Filmen holdt derfor min fascination fra start til slutt, fordi at den forsket temaene så dypt som den gjorde. Man skal ikke være forundret om denne filmen virker tankeprovoserende i en lang tid etter du har sett den.

Visuelt er filmen fantastisk utført. Fra storslåtte landskapstagninger til nøye utførte shot reverse sekvenser lokker denne filmen oppmerksomhet med vakker kinematografi. Særlig hotellet er imponerende, på set med trange rom i en mørk tid av året benytter de lyset og rommet til dens fulle verdi. Ceylan beviser scene for scene at han er en regissør i mesterklassen.

– Travis Alexander Ravn

 

 


What We Do in the Shadows (2015) – Taika Waititi

For det første må jeg bare si at dette er en film man bare må få sett, det er ikke en anbefaling, men et krav. Det er selvfølgelig om du vil få med deg 2014 morsomste film. Regissøren bak filmen Taika Waititi (Hunt for the Wilder People, Eagle vs Shark) og den «større» halvdelen av Flight of the Conchords, Jemaine Clement er «kiwigeniene» bak dette underverket.

What We Do In the Shadows er en film som både ser på det positive og negative sidene med å være en vampyr i moderne New Zealand. Samtidig som de prøver å narre vampyr klisjeen, så er det også en hyllest til alle vampyrfilmer fra klassikeren Nosferatu til nyere filmer som Francis Ford Coppolas Bram Stokers Dracula, og alt i en Man Bites Dog stil hvor hovedkarakteren følges rundt av et kamerateam, mens vampyrene gjør hva vampyrer gjør best.

Vampyrer er ikke de eneste skapningene man får møte under veien, blant annet møter vi på på en gjeng med varulver, som ikke har det like lett som vampyrene, i noen av det morsomste scenene jeg har sett på flere år mog som nesten klarer å stjele rampelyset av filmen, og som de nå har klart å gjøre også. Waititi holder nemlig på med en oppfølger til filmen under navnet We’re Wolves som garantert er noe å se frem til. I tillegg kommer det en spin-off tv-serie på som skal handle om to av de lettlurte politibetjentene fra filmen.

What We Do In The Shadows er et ekspanderende univers som er uten tvil er umiddelbart verdt å hoppe inn i. Om du vil få deg en ny favorittfilm og er lei av de glinsende fuckboy-vampyrene som man ser så mange av idag, eller bare en genuin latter, så er What We Do in the shadows filmen for deg.

– Alexander Hatlevik Båtsvik

Naturlig nok vil vi til neste uke ta for oss 2013, med flere nye anbefalinger.