Asbjørnsen og Moes eventyr har ligget urørt siden Ivo Caprinos animasjonsfilmer fra 60-tallet. Nå er tiden endelig moden, denne gangen i form av en påkostet norsk barnefilm som smelter sammen gamle eventyr fra inn og utland med moderne fantasy.
Historien er en salig blanding av gamle folkeeventyr, krydret med Shrek-humor, og noen kreative påfunn. Espen Askeladd brenner ned familiens hus ved et uhell, og sammen med brødrene Per og Pål legger han ut på reise for å redde prinsessa fra Dovregubben. På veien finner han rusk og rask som senere viser seg å bli nyttige hjelpemidler, han møter ei heks med nesa i en stubbe, tre huldre, nøkken, og en slesk dansk prins.
Sånn sett dreies tankene mot Hobitten-filmene – en broken gjeng på vei mot et farlig mål, som støter på mange små og spennende utfordringer på sin vei. Og det er nok nettopp en slik Tolkien/Peter Jackson-film Askeladden sikter på å være. Også cinematografien minner tidvis om Peter Jacksons, med øye for eventyrlige naturlandskap og mektige oversiktsbilder. Dette, kombinert med gjenskapning av T.H. Kittelsen-illustrasjoner, gir følelsen av en slags erkenorsk fantasy, som tidvis ser dritlekkert ut.
Kostymene er en uortodoks kombinasjon av Ivo Caprino-dukkenes bunader og husmannsklær, og mer tradisjonelle fantasydrakter, med særdeles godt utfall. Karakterene ser velkjente ut, men er ikke kjisjéer. Hva manus angår kan man desverre ikke si det samme, da endimensjonalitet er skrevet med caps lock i panna på alle rollene.
Så kan man jo alltids mene at dette er en barnefilm, og at barn ikke bryr seg stort om en film er endimensjonal, men nei du, å lage film for barn er ingen unnskyldning for slett arbeid. Blant de beste filmminnene fra barndommen er jo nettopp de følelsesmessig litt dypere historiene.
Skuespillet varierer mellom helt OK og bra, med samspillet mellom Vebjørn Enger og Elias Holmen Sørensen, som henholdsvis Espen Askeladd og broren Pål, som et høydepunkt. Danske Allan Hyde gjør også en formidabel jobb som slesk prins. Alle de overnevnte bidrar til en humoristisk og leken tone, som gjør bot for filmens mindre engasjerte roller.
Det som nok ender opp med å lokke fram noen ekstra tomler opp fra små og store barn (meg selv inkludert) er en håndfull veldig kule scener, som alle foregår på brødrenes vei mot Dovregubbens hall. Spesielt kult er deres møte med tre huldre i filmens første halvdel. Denne sekvensen er både engasjerende, morsom og litt skremmende, og ender opp med å totalt overskygge filmens finale – kampen mot Dovregubben selv.
Askeladden i Dovregubbens Hall er utprega endimensjonal, og ganske uoriginal. Filmens hemningsløse låning fra norsk kulturkanon kombinert med moderne fantasy gjør den både til en vakker og klisjéfylt opplevelse. Noen sterke eventyrlige sekvenser, og godt arbeid med cinematografi redder heldigvis inn noen sterke poeng, og lokker fram både ett og to smil. Av all tankeløs norsk barnefilm du kan vise de unge lovende, er nok denne blant de kulere.
Askeladden i Dovregubbens Hall – Regissert av Mikkel Brændre Sandemose; skrevet av Aleksander Kirkwood Brown og Espen Enger; med Vebjørn Enger, Eilie Harboe, Mads Sjøgård Pettersen, Elias Holmen Sørensen, Allan Hyde og Thorbjørn Harr. Spilletid: 1 t. 44 m. Land: Norge. Premiere: 29. september 2017. Aldersgrense: 9 år
