År for År – 2015

I den massive verdenen vi lever i, er det umulig å få med seg alle gode filmer. Det man får sett er gjerne begrenset til hva de viser på norsk kino, og når man går på kino, er det gjerne ikke så fristende å se den ene uavhengige eller utenlandske filmen selv om du vet at den egentlig er sykt bra. Du stikker trolig heller å ser den den største filmen du har hørt om, med de største plakatene og den største reklamekampanjen.

Og med dette, så skjer det at man mister mange av disse skjulte diamantene. De trenger igrunn ikke å være så alt for skjulte heller, men det er typisk mange filmer man bare mister iløpet av et år. Og dette er grunnen til at vi begynner opp med denne spalten. Vi skal gå år for år tilbake i tid, hver uke, og sette lys på 2-3 favoritter i redaksjonen som de fleste sikkert har oversett.

Og naturlig nok begynner vi å spole et år tilbake, og begynner med 2015, som gjerne ikke var det aller mest solide året for mindre filmer på en stund, men som fortsatt hadde sine godbiter.


Tangerine (2015) – Sean Baker


Noko av det kjekkaste eg veit er når filmar trekkjer engasjerande historier ut
av miljø og situasjonar som ligg utanfor
det eg er vant til i dagleglivet. Og om det er noko som ligg langt frå mi verd som kvit streit mann i Noreg, so er det livet til prostituerte transkvinner i Los Angeles. Når filmen i tillegg utspelar seg på julaftan i flott solskinsvêr snakkar me kultursjokk.

Tangerine fylgjer Sin-Dee i det fyrste døgnet ute etter eit kortare opphald i fengsel. Veninna Alexandra gjer ho oppmerksam på at hennar kjæraste/pimp Chester har vore utru mens ho var borte – og verst av alt var det med ei cis-kvinne. Resten av filmen blir brukt på å leite etter denne kvinna (med eit namn som byrjar på D) der ein konfrontasjon med Chester er det endelege målet. Innimellom blir me òg kjend med den armenske taxisjåføren Razmik, som har ein forkjærleik for transprostituerte – og spesielt Alexandra.

Deira vandring gjennom (West) Hollywood tar oss gjennom ei side av byen som er langt frå det me gjerne assosiera med namnet. Ingen glitz og glamour i sikte, men heller eit råare, kompromisslaust bymiljø der ein passar på seg sjølv. Sin-Dee er nemleg ingen push-over, og stangar hardnakka inn i ei rekkje mørkt morosame situasjonar. Når Razmik klarar å vikle seg sjølv og svigermor inn i det heile nærmar filmen seg nesten ein farse.

Men den statusen når Tangerine (heldigvis) ikkje. Verda den er satt i opplevast for realistisk og naturleg til å ikkje bli tatt seriøst, kor enn absurd han kan oppfattast for ein utanforståande. Innovativt filma med iPhone 5s kamera utstrålar bildelandskapet ein innbydande varme som trekk oss inn og framhevar det fargerike ved både karakterande og byen.

– Kristian Kvamsoe

PS. Tangerine kan sjåast på Netflix!


Victoria (2015) – Sebastian Schipper

 

2015 var et år for gimmicker. Tangerine var spilt inn kun ved hjelp av Iphone 5s’er. Hardcore Henry var den første kino-filmen filmet eksklusivt i førsteperson. Og Victoria ble spilt inn i ett eneste sammenhengende skudd på 2 timer og 18 minutter. Ikke noe sånn tull som Iñarritu drev med i Birdman hvor det bare virket som det var det. Neida, her trekker de den helt ut, med å spille inn en hel film uavbrutt, midt i Berlins gater på natta.
Jeg skal ikke lyve, med alle disse filmene var det gimmicken som solgte meg. Men av disse gimmickene, så var det Victoria sin som trakk meg mest.

Victoria er en Spansk jente i 20-årene sine som nylig har flyttet til Berlin. Hun jobber på en søt liten café, og en kveld etter stengetid treffer hun på en gruppe badboys, en av hvem hun får sansen for. Hun slår følge med dem, og sklir sakte men sikkert ned i kaninhullet, som ender opp med å bli et helt uventet eventyr bestående av dop, sex, kriminalitet og pianospilling. Alt dette innenfor to drøye virkelige timer.

Det som gjør at denne filmen faktisk fungerer, er hvor ekte den føles. Og dette er det flere grunner til. Det enkle uavbrutte skuddet skaper en unik følelse av tilstedeværelse, hvor man virkelig føler at man er med på eventyret. Dialogen flyter på en utrolig menneskelig måte, da store deler av filmen hovedsakelig er improvisert. Man ser usikkerheten i alle involvert, på en måte som jeg ærlig talt ikke har sett i film før. Jeg tror på forelskelsen, jeg tror på farene, jeg tror på byen. Det føles ikke som «filmmagi», det føles som virkelighet, da det i all hovedsak er det.

3 forsøk tok det å spille inn Victoria, og på den siste oppnådde de nærmest perfeksjon, og en film som uten tvil vil stå som et prakteksempel for innovasjon i fremtiden.

– Sigfred Storstrand

 


The Gift (2015) – Joel Edgerton

Den første anmeldelsen jeg skrev for Jump Cut var The Gift. Jeg visste så godt som ingenting om filmen da jeg så den, men sekundet etter rulleteksten startet, viste det seg at dette var en av mine absolutt favorittfilmer fra fjoråret.

Simon (Jason Bateman) og Robyn (Rebecca Hall) flytter fra storbylivet i Chicago, tilbake til Simons hjemby. Mens de er ute på handletur, blir de tilnærmet av Gordon (Joel Edgerton), som hevder å være en gammel skolekompis av Simon, og derifra begynner ting å ta av. Dette møtet ender veldig raskt opp med utallige gaver, og uanmeldte besøk på døra. Etter en stund begynner besøkene å skje oftere og oftere, og Simon begynner å få en mistanke om at den tilsynelatende hygglige Gordon er ute etter mer enn bare vennskap, i alle fall med kona hans. Men det viser seg at Gordon har andre mål, og hemmeligheter å avsløre.

Gode amerikanske thrillere er det på ingen måte manko på, men allikevel kom Joel Edgertons regidebut som en stor overraskelse. Fyren har allerede vist at han vet hva han gjør foran kamera, med utrolige roller i filmer som Warrior og Zero Dark Thirty. Og det viser seg at han har stålkontroll bak kamera også. Han skaper tone som er både rolig, og ekstremt urolig. Det er en følelse av ubehag hver gang kamera lurer seg innpå karakterene.

Jason Bateman som også er mest kjent for rollen som Michael Bluth i Arrested Development skinner virkelig her. Han får virkelig mulighet til å vise at han kan spille, og han utnytter det. Du har garantert aldri sett Bateman i en slik rolle før.

Filmen er konsentrert suspens. Dette er typen film som tvinger deg til å lene deg fremover mot sofakanten av pur spenning. Og på lik linje med alle gode thrillere, er dette ikke en film som forlater hodet ditt med det første.

– Sigfred Storstrand

Lengre anmeldelse for The Gift Her

Naturlig nok vil vi til neste uke ta for oss 2014, med flere nye anbefalinger.