Argo – Regi: Ben Affleck – Warner Bros. Pictures
Det var det ordinære livet, og vi, som ordinære mennesker, skulle på kino. Jeg satt i kinomørket, ante ingenting, visste ikke at livet snart skulle bli så ufattelig ekte. Bokstavene som ruller fram på lerretet: “Denne filmen er basert på en sann historie.”
Ben Affleck har både regi og hovedrollen i Argo. Etter en strålende karriere… vent litt… mr. Affleck, er ikke det han fjollete typen som spite i Kevin Smiths fjollete filmer på 90-tallet? Han jeg hånet som elleveåring etter å ha sett den miserable Pearl Harbor (2001)? Han som på sitt beste var sidekicket til Matt Damon i Good Will Hunting (1997)?
Tekstplakaten forsvinner, filmen begynner. Et gisp høres i salen. Affleck har nemlig tatt på seg Che Guavara-kostymet. En mann reiser seg, utbryter “Kommunist!” “Slapp av”, roper en annen, “han preiker amerikansk, jo!” Og han har rett, Affleck portretter nemlig CSI-agenten Tony Mendez. Skjegget er bare et skalkeskjul, nok et labert forsøk på å forføre oss tilhørende den venstreradikale kultureliten (hipstere).
Drøye femten minutter ut i filmen virker mine forutinntatte antagelser å være bekreftet. Affleck er en dust: Klisjeer, heltemodige agenter, et far/sønn forhold som vakler. Seks amerikanere på rømmen, skumle iranere på ferten av kristenmannsblod.
Stolt rir jeg på min filmvitenskapelige hest, da protagonisten plutselig introduserer twisten, den trojanske hesten. Vi kler ut amerikanerne som et canadisk filmcrew! Originalt, tenker jeg, ser samtidig John Goodman og Alan Arkin spasere inn i bildet. Skuespillet er av klasse, og Affleck sniffer ikke akkurat av asken han heller.
Umiddelbart drives jeg med av den lettbeinte dialogen. Manusforfatter Chris Terrio skal ha kred for sistnevnte, da langt i fra alle evner å balansere alvor og komikk. At Argo også har en tilnærmet perfekt oppbygd narrativ forsterker denne følelsen ytterligere. Etter en hektisk begynnelse beveger vi oss over i Entourage-land, stemningen er mer laidback, humoristisk, og vi får tid til å hvile før karusellen er i gang igjen.
Filmen er slutt og vi reiser oss, beveger oss bortover mot utgangen. Idet vi når trappa dukker det opp bilder fra den ekte hendelsen i 1979. Det visuelle akkompagneres av en stemme, president Carter som forteller oss at CSI-agent Tony Mendez var en helt av rang. Jeg tørker vekk tårer fra kriker og øyekrok, glemmer bort hvorfor jeg egentlig likte filmen. Så meningsfullt, tenker jeg, skulle ønske at mitt liv også var basert på en sann historie i HD.
Skrevet av: Martin T. Johannessen
Tusen takk for et flott bidrag Martin!
