Det er få serier mer unike og universalt elsket enn Black Mirror. Den en gang obskure britiske kult-serien har i sitt samarbeid med Netflix blitt en popkulturell tour-de-force, holdt oppe med kreativ stålkontroll av skaper Charlie Brooker. Bandersnatch representerer kanskje en helt ny vei for filmmediet, og få merkenavn er mer passende for det enn Black Mirror.
Det som gjør Black Mirror ferskt og interessant er dens uforutsigbare antologi-struktur og tankevekkende premisser, samt forståelsen og aktualiteten av dens portretterte teknologi. Alt har ikke nødvendigvis landet like bra, men episoder som White Christmas, San Junipero og USS Callister er høydepunkter i moderne science-fiction. Vi ser vår refleksjon i de sorte speilene som i større og større grad tar over vår oppmerksomhet og tid, fra smarttelefoner og TVer til PCer og nettbrett. Black Mirror bruker dommedagsprofetier og satire til stor suksess, og enda dens nesten universalt negative syn på teknologi er vanskelig å enes med, er det utrolig underholdende å være med på spekulasjonen. Spesielt siden underholdningsverdien er gjennomsnittlig skyhøy.
Seriens nye innslag er ikke en ny sesong, men heller den alenestående spillefilmen Bandersnatch. I 1984 er Stefan Butler (Fionn Whitehead) i en desperat kamp mot tiden for å ferdigstille spillet Bandersnatch, basert på hans favorittbok av samme navn. Som med bokens forfatter som ble gal og morderisk av tanken på alternative slutter, går det hele også til hodet på Stefan som sliter mer og mer med tanken om fri vilje og kontroll.
Og det er nemlig der seeren kommer inn, fordi Bandersnatch er nok det første ordentlige eksempelet på interaktivitet i film. I gitte øyeblikk må man velge for Stefan, og enda de første valgene er ubetydelige (hvilke frokostblanding skal han spise, hvilken sang skal han høre på?), er det senere fundamentale valg som fører filmen til en av flere mulige konklusjoner. I sann Black Mirror-stil er det hele selv-refererende og utrolig meta, der man sitter kommandert til å trykke på knapper som en laboratoriums-ape og fryde seg over at hovedpersonen – ofte motvillig – må gjøre som man sier. Brooker har også hatt det gøy med de mange mulighetene, og veiene man kan gå er alt fra morsomme til surrealistiske til blodig skadefro. Med gledelig nysgjerrighet føler man seg nødt til å fortsette til alle muligheter er utforsket, til alle scener er funnet og oppdaget.
Det er ingenting å utsette på skuespillet, som er på nivå med resten av Black Mirror. Fionn Whitehead spesielt spiller på et bredt spektrum, og er troverdig når han grenser på psykose og eksistensiell panikk. Det skal sies at historien i seg selv kunne vært rikere og større i skala, og blekner i forhold til seriens høydepunkter – men Bandersnatch er langt over lavpunkt som White Bear og The Waldo Moment. Interaktiviteten er også med på å gjøre det til årets desidert mest underholdende Netflix-opplevelse.
At året er 1984 er en herlig kulturell referanse til George Orwells titulære bok om overvåkning og tankekontroll. Fra Stranger Things og San Junipero til makkverk som Ready Player One og Summer of ’84, så er det tydelig at 80-tallsbølgen har oversvømt Hollywood. Det er fortsatt relativt fornøyelig, enda metningspunktet nok allerede nærmer seg. Tiåret er også en passende referanse til konsollspillets arnested, da fri og endeløs kreativitet var holdt tilbake av teknologiens begrensninger fremfor griskheten til store kyniske studioer. Det føles også som en meta-kommentar på interaktivitet i film. Kanskje Bandersnatch representerer begynnelsen på en bølge av lignende eksperimenter, kanskje det dør som en artig men flyktig gimmick. Det er uansett en smart og modig satsing.
Det er moro å ta inn over seg det åpenbart hyklerske aspektet av en serie som Black Mirror på Netflix – noe som begge parter leker seg med også innad i filmens handling og valgmuligheter. I en spesielt surrealistisk og tullete sekvens får man muligheten til å prøve å forklare for hovedpersonen hva Netflix er. Det er skamfull selv-promotering i en frisk og gøyal innpakning, og man kan ikke annet enn å sette pris på det.
Black Mirror sin første alenestående spillefilm Bandersnatch er langt fra seriens beste episode, men heller et suksessfullt eksperiment det blir moro å se utvikle seg videre. Det hele er underholdende på samme måte som dataspill var når man var barn, og åpner for en verden av muligheter. Det er vanskelig å ikke sitte klistret til skjermen med et stort smil, og Bandersnatch er utvilsomt et must for alle Black Mirror fans, som samtidig kan glede seg over nyheten at sesong 5 slippes en gang i 2019.
https://www.youtube.com/watch?v=XM0xWpBYlNM
Black Mirror: Bandersnatch – regissert av David Slade; skrevet av Charlie Brooker; med Fionn Whitehead, Will Poulter og Craig Parkinson. Spilletid fra 40m til 2t 30m. Land: Storbritannia. Premiere: 28.12.18. Aldersgrense: 15 år.
