”Call Me by Your Name” – En utforskning av ekte kjærlighet

Call Me by Your Name er en interessant utforskning av kjærlighet, sensualitet og seksualitet, og er uten tvil en av de beste filmene fra 2017. Filmen fikk mye ros når den gikk på Sundance i fjor og har gått videre til å bli nominert for flere priser, blant annet for Critics´Choice Awards og Golden Globe. Filmen er regissert av Luca Guadagnino, og er basert på en bok av samme navn som er skrevet av André Aciman. Call Me by Your Name handler om Elio (Timothée Chalamet), en ung mann som bor sammen med foreldre sine i en liten by i nord-Italia, og Oliver (Arnie Hammer), en student som flytter inn over sommeren som farens assistent. Under disse sommermånedene i 1983 blomster det en romanse mellom Elio og Oliver, og filmen utforsker deres forelskelse og forhold.

Call Me by Your Name gir et unikt innblikk i det å bli forelsket som ung, og utforsker temaer som oppdagelse av seksualitet, identitet og opplevelsen av kjærlighetssorg. Gjennom hele filmen ser man Elio sine fomlende forsøk på å utrykke sin tiltrekning ovenfor Oliver, og mange av scenene er både romantiske, kleine og sårbare. Filmen er svært realistisk i sin fremstilling av verdenen og som tilskuer får man en følelse av å få innblikk i noens virkelige liv. Realismen i filmen tilsier derimot ikke at Call Me by Your Name skildrer en svært homofobisk og negativ kultur, som ofte er tilstede i filmer om homofile. Filmen velger heller å vise en mer positiv holdning til kjærlighet og seksualitet, og fokuserer heller på den innvirkningen det har på utviklingen av identitet. Det er mye i filmen man kan relatere seg til, og Elio sine handlinger og følelser er lett gjenkjennelige.

Både Timothée Chalamet og Arnie Hammer gir fantastiske opptredener som Elio og Oliver, og kjemien mellom dem er veldig troverdig. De mange og lange uavbrutte scenene gir mulighet til å skape en dybde og sårbarhet til karakterene, og de to hovedkarakterene får en helt annen dimensjon til seg. Dialogen er sparsommelig og spiller perfekt sammen med kroppslig språk, visuelle virkemidler og musikk for å skape stemninger og følelser, og mye er å lese i usagte ord. Det er ikke bare de to hovedkarakterene som er komplekse derimot. Også sidekarakterene i fortellingen får tid til å vokse og gro gjennom filmen, og verdenen og menneskene som Guadagnino skaper er mye mer enn bare det som blir vist på skjermen.

Visuelt sett er Call Me by Your Name et mesterverk. Hver ramme er et nytt unikt bilde å se på, og gjennom hele filmen er det små detaljer som er med på å gi verden mer karakter. Filmen flyter perfekt med en blanding av lange uavbrutte takninger, interessante rammekomposisjoner og vinkler. Det er også så mye mer i filmen enn det som er på overflaten, og hvis man tenker på filmen i ettertid finner stadig ut av nye meninger i fortellingen. Også musikken i Call Me by Your Name er et viktig virkemiddel i fortellingen, og den passer perfekt til tonen og stemningen i filmen. Spesielt Sufjan Stevens sitt bidrag setter sitt preg på filmen.

Call Me by Your Name er en veldig relaterbar film om kjærlighet og identitet. Ung kjærlighet er et universelt tema som man ser i mange filmer, men sjeldent har det blitt vist bedre enn her. Filmens syn på forelskelse, både de gode og dårlige sidene med det, og hvordan det påvirker oss, legger grunnlaget for en fantastisk historie om en ung mann som finner seg selv. Call Me by Your Name handler ikke bare om å akseptere sin egen kjærlighet, sensualitet og seksualitet, men også om å akseptere sorg. Både skuespillet, scenografi og lyd eleverer denne filmen fra en svært god film til å være en nærmest perfekt film.

Call Me by Your Name- Regissert av Luca Guadagnino, skrevet av James Ivory; Med:  Arnie Hammer, Timothée Chalamet ; Spilletid: 2 t 12 min; Nasjonalitet: Brazil/England/Italia/USA; Premiere: 26.01.18