«Carol» — Forbudt kjærlighet

50-tallet var for mange en bra tid. Alt og alle hadde mer stil, vi var mer fasjonable, og langt mer suave enn hva vi er i dag. Det er i alle fall det TV-serier som Mad Men gir inntrykk av. Carol gir oss det samme inntrykket. Alle er til en hver tid fint kledd, alle går med hatt, og lyden av Billie Holliday blander seg med sigarettrøyken i en fasjonabel restaurant man ikke kan spise i på et studentbudsjett.

Men 50-tallet er ikke bare fryd og gammen i Carol. Basert på romanen The Price of Salt av Patricia Highsmith, en roman hun publiserte under et pseudonym i 1952, på grunn av det som på den tiden var et skandaløst tema.

Mangelen på en aksept av homofili er noe våre to helter får erfare. Den titulære Carol, spilt av Cate Blanchett, og Therese, spilt av Rooney Mara, møtes for første gang i et fancy varehus der Therese jobber. Carol skal kjøpe en julegave til sin datter. Et julegavekjøp og et par gjenglemte hansker senere, og en gnist er tent mellom de to.

Denne gnisten tenner en flamme. Carol legger skilsmissedrama bak seg, og Therese en planlagt tur til Europa med «kjæresten» Richard (Jack Lacy) (dette er et veldig ensidig forhold er Therese er kjæresten til Richard, men ikke motsatt). De tilbringer mange kvelder sammen før de legger ut på en lang biltur, fra New York til Chicago, pluss enda litt til. Dette  er tur med mye selvoppdagelse for Therese. Det er tydelig at hun har gått i gjennom en ungdomstid med mye usikkerhet og tvil på seg selv, spesielt med tanke på hennes forhold til Richard og den manglende evnen til dedikere seg til han. Carol på sin side, får mulighet til å flykte fra virkeligheten, til en egentlig ganske virkelighetsfjern fantasi. Hun hadde tidligere et forhold til Abby (Sarah Paulson), en barndomsvenninne og gudmor til Carols datter, men dette var et forhold det selvfølgelig ikke kunne bli noe av.

Deres ferd gjennom USA ender selvfølgelig ikke i lykke. Carols sjalu ektemann, Harge (Kyle Chandler), sender en privatetterforsker etter dem. Med bevis på Carols «umoralske atferd» kan han enten få omsorgsrett for deres datter, eller holde Carol fanget i deres forhold. Noe som er at sentralt tema i filmens tredje akt.

Den unike med denne historien er at vi her er vitne til en nesten magisk felles tiltrekning. Dette i motsetning til de fleste andre romantiske dramaer (og komedier) der det kun er den ene parten som er forelsket, og må overbevise den andre om at man er verdt å gå for. Dette sparer deg for masse himling med øynene over irrasjonelle handlinger og mangel på normal kommunikasjon mellom voksne mennesker. I stedet sitter vi igjen og heier på at de skal få hverandre, og greie å rømme fra et dømmende samfunn.

Hvor styrken til Carol ligger er det vanskelig fastslå. Det mest åpenbare er kanskje Rooney Mara og Cate Blanchett; deres prestasjoner, og intimiteten i deres vekslende blikk er intet annet enn enestående. Det er nesten så man blir litt forelsket selv, spesielt i Mara, som på skandaløst vis ikke fikk en Oscar for sin rolle.

Estetikken og selve følelsen av filmen er også noe for seg selv. Bruken av «Super-16»-formatet gir filmen et kornete bilde som ligner på fotografier fra 50-tallet; noe som passer veldige bra satt opp mot Therese som aspirerende fotograf.

Filmens vakre foto knyttes perfekt opp mot kostymene og settdekorasjonen. Alt virker autentisk 50-talls, og veldig distansert fra alt som er moderne. Dette kombinerte med tidsriktig populærmusikk gir deg nesten følelsen av å være der, alt som mangler er lukten av sigaretter.

Phyllis Nagy må også berømmes for hennes manus, som hun begynte å jobbe med allerede i 1996. Alt er veldig fokusert, og omhandler kun Carol og Thereses forhold. Vi blir spart for samfunnskommentaren om hvor fælt homofile ble behandlet på den tiden, for det er ikke det filmen egentlig handler om. Alt vi trenger av historisk kontekst får vi servert gjennom Carols samtaler med advokaten sin, og skilsmissehøringen med Harge. Ut i fra dette forstår vi med en gang at dette er fullstendig bakvendt og ekstremt urettferdig tid.

Alt dette er mesterlig orkestret av regissør, Todd Haynes. Han velger som oftest å la ting gå usagt. Som oftest kan man få sagt så uendelig mye mer ved hjelp av et blikk, eller med et nærbilde. Carol er full av dette, spesielt blikk, noe som kunne vært temaet i en lengre analyse. Det første blikket Therese sender i retning Carol sier i grunnen alt, hun er betatt, og suges inn i Carols verden. Vi får mange slike øyeblikk gjennom filmen. Alle scener mellom Carol og Therese har en nærmest poetisk intimitet over seg, uten at det er seksuelt ladet. Haynes, Blanchett og Mara vet akkurat når det trengs et nærbilde, et sjenert smil, eller vekslende blikk.

Fra Haynes’ regi, til Blanchett og Maras portrettering av to kvinner som kjemper mot samfunnet. Carol mesterlig gjennomført. Et kostymedrama i en klasse for seg. Det er en av filmene du absolutt burde få med deg på Kosmorama.

cp


Carol – Regissert av Todd Hayes; skrevet av Phillys Nagy, basert på The Price of Salt av Patricia Highsmith; med Cate Blanchett, Rooney Mara, Kyle Chandler og Sarah Paulson.
Spilletid: 1 t. 58 m. Land: Storbritannia / USA. 
Premiere: 8. mars (Kosmorama), 11. mars (ordinær kinopremiere). 
Aldersgrense: Tillat for alle

Sondre Hareide

Twitter: @sondrehareide Liker bra film. Ikke så stor fan av dårlig film. Har ansvar for publisering av innhold. Har også designet nettsiden.