Bli medlem

Kategori: Spalter

«Benedetta»- En spesiell dame

Filmen bærer på en enormt interessant og kul historie, men grunnet ujevn rytme i filmens tempo samt kjedelig filmatiske utrykk ender «Benedetta» opp med å føles som bortkastet potensiale.

«Spencer» – Gi meg mer analog film!

Med ingen forkunnskaper om damen i sentrum og med null minutter av The Crown, ble Spencer min inngang til historien om prinsesse Diana. Filmen er satt til tidlig 90-tallet og strekker seg over tre dager i julen, hvor Diana og den kongelige familien skal tilbringe tiden på dronning Elizabeths herregård Sandringham. Prinsessen har vansker for å tilpasse seg de kongelige skikkene, som stiller henne alene og i skuddlinjen for kritikk og unødvendig oppmerksomhet. Samtidig forsøker Diana å holde fast ved sine røtter, men hun forstår at den kongelige livsstilen fanger en. Spencer legger ikke skjul på at prinsesse Diana var et trøblete individ, der balansen mellom eleganse og galskap er vag. Kristen Stewart (Twilight, Underwater) sjonglerer de to på mesterlig vis, og hennes tolkning av prinsessen er svært god. Den nylig Oscar-nominerte skuespilleren, for prestasjonen sin i denne rollen, lever opp til forventningene og stilner de som var kritiske til henne som Diana. Steven Knight (Peaky Blinders, Locke) står bak manuset, som regissør Pablo Larrain (Jackie, El Club) har blitt satt til å bringe til live. Chileneren har laget en drømmeaktig fabel, som kan kjennetegnes ved pompøse kostymer og tåkete landskap. Jeg må også innrømme at det var en fryd å se den analogskutte filmen, som bidro med filmkorn og et soft utseende. Formen støttet med det under filmens overordnede følelse, som dyster og stemningsfylt. Samtidig som perioden ble fanget på best mulig vis. Man blir virkelig kastet inn i året 1991. Jonny Greenwood er virkelig i fyr og flamme om dagen. Radiohead gitaristen står bak musikken som ga meg ved flere anledninger frysninger nedover ryggen. Med en lukrativ CV har mannen blitt en av mine absolutt favoritter. På lik linje med portretteringen av Dianas ambiguitet, er det spennende å spekulere i hvorvidt historien bærer preg av virkeligheten. På den andre siden, kan vi ikke gjøre annet enn å nettopp spekulere. Likevel, hennes bortgang var en tragedie og mye av svarene vi letter etter døde med den unge prinsessen. Denne problemstillingen gir filmen et ekstra interessemoment, som styrker historien og min opplevelse av Spencer. Spencer er fabelaktig konstruert, med et bunnsolid manus og en filmskaper som etter alt å syne har fått fram sin visjon. Måtte aldri den analogt produserte filmen forsvinne. «Spencer» regissert av Pablo Larrain. Med: Kristen Stewart, Sally Hawkins, Jack Farthing, Sean Harris & Timothy Spall. Spilletid: 1 time og 51 minutter. Land: USA, England, Tyskland. Aldersgrense: 12 år. På kino: 18. februar.

«Frøyas Eventyr» – Ta med barna dine og kanskje en bok

Barnefilmer kan ofte blir «cash grabs», billig å lage og garantert et publikum som ikke er kritiske til det de ser, og Frøyas Eventyr er ikke en slik film- Det er åpenbart noen som bryr seg som sto bak produksjonen. Resultatet var bare det samme uansett intensjonen.

«Hvorfor hopper jeg»- et blikk inn i en annen verden

Hvorfor hopper jeg er en dokumentarfilm fra 2020 av Jerry Rothwell. Filmen er basert på Naoki Hiashidas bok The Reason I Jump fra 2007. Hiashida er selv en ikke- verbal autist og boken ble et unikt innblikk i tilværelsen og tankesettet til noen med diagnosen.  I filmen møter vi flere unge mennesker med varierende grad av autisme. Noen har ingen måte å kommunisere på, mens andre kan gjøre seg forstått ved å peke på bokstaver mens noen andre leser det høyt. En fortellerstemme leser fra boken over klipp som ser ut til å være iscenesettelser av Hiashidas egne barndomsminner. Gjennom bruken sin av lyd, klipp og kinematografi gir filmen et innblikk i tankesettene til noen med autisme. Både hvor overveldende det kan være, men også hvordan de kan oppleve det vakre i noe en ikke-autist kanskje aldri ville lagt merke til en gang. Dersom man ønsker konkrete fakta rundt autisme er nok ikke Hvorfor hopper jeg dokumentaren man leter etter, men den skaper en stemning og prøver å sette publikum i en autist sine sko. Man kan jo selvfølgelig ikke vite med sikkerhet hvordan en autist opplever omverden, men denne filmen åpner muligens et vindu inn i deres virkelighet. I tillegg til å være stemningsfull og fascinerende er Rothwells film rørende. I løpet av filmen møter vi autistenes foreldre som forteller deres historier. Autistene blir aldri stakkarsliggjort i filmen. På lik linje med å vise sammenbruddene og utfordringene, viser Rothwell hvordan vi kanskje kan lære noe av hvordan en autist ser på verden. En far i filmen oppsummerer det fint når han sier: «I will never come close to feeling the kind of joy Joss feels now» «Hvorfor hopper jeg» regissert av Jerry Rothwell. Spilletid: 1 time og 22 minutter. Land: USA. Aldersgrense: Tillat for alle. På kino: 11. Februar.

«Drive My Car» – En vakker livsskildring like utfordrende som den er givende

Filmer kan bære på utallige varierte egenskaper og kvaliteter. Hvilke av disse egenskapene som holder verdi avhenger av hvem du er og hva du ønsker å få ut av opplevelsen. Noen ønsker kanskje en god latter, mens andre ser etter action og spenning. Fellesnevneren i mange tilfeller er underholdning, men noen ganger støter man på filmer som krever såpass mye fra seeren at det ikke lenger er et beskrivende ord. Ryusuke Hamaguchis Drive My Car er en slik film som krever svært mye tålmodighet fra seeren, men i gjengjeld gir minst like mye tilbake.   Drive My Car er basert på en novelle av Haruki Murakami, forfatteren bak kjente verk som IQ84 og Norwegian Wood. I filmen følger vi Yusuke Kafuku, en regissør og skuespiller for teater som to år etter en uheldig hendelse tar imot tilbudet om å regissere et stykke. Selv om han passer perfekt til hovedrollen, er han ikke i stand til å ta den ettersom den vekker vonde følelser han ikke klarer å håndtere. Teaterstykket er flerspråklig, noe som innebærer at alle karakterene kommuniserer på egne språk. Her har vi kinesisk, japansk, engelsk og til og med en stum kvinne som bruker tegnspråk. Kommunikasjon og forståelse spiller en sentral rolle i filmen, og teaterstykket har flere paralleller med filmens tematikk. En betydelig del av filmen består av noe så enkelt som å se skuespillerne øve på replikker og få tilbakemeldinger fra regissøren, men selv i slike øyeblikk er det mye å hente fra. Dette er en type film hvor skjønnheten ligger i detaljene, og flere tilsynelatende uviktige øyeblikk sammen forsterker tematikken på en subtil måte og gir filmen substans i det store bildet. Samtaler og monologer kan vare i mange minutter uten endestykke, men de er skrevet og spilt så dyktig at det man til tider glemmer at det ikke er ekte, og i stedet lever i øyeblikket. Dette er en film hvor veldig mye kommuniseres mellom linjene, og fortjener å bli dypere undersøkt. Øyeblikk tidlig i filmen vil gjentatte ganger kontekstualiseres med informasjonen du får senere. Det betyr ikke at filmen er vanskelig å forstå, men det betyr at jo mer oppmerksomhet du gir filmen, desto mer sitter du igjen med ved filmens slutt. Den bærer nemlig på veldig mange tanker og ideer som den ønsker å kommunisere til seeren, og den tar imot hver sjanse den får til å gjøre det. Dette kan gjøre at filmen føles litt ufokusert ettersom den har så mangfoldig tematikk, men på grunn av den tre timer lange spilletiden får den til slutt også knyttet det meste sammen på en tilfredsstillende måte. Om den behøver å være så lang er en annen sak. På en side gir den deg store pusterom for å fordøye viktige samtaler, og du får god tid til å drømme deg vekk i filmens verden. På en annen side er det nærmest et snegletempo, og hadde jeg hatt klokke og mobil tilgjengelig kan jeg ikke love at jeg ikke hadde tittet et par ganger. For en som er skyldig i å bli fristet til slikt er det derfor ekstra viktig å være disiplinert, eller se filmen på kino hvor man ikke har den friheten. Drive My Car er beriket med levende og runde karakterer som er støttesøylen som holder den emosjonelle verdien oppe. Hovedpersonen Yusuke kan til tider være passiv og innelukket, men er et godt menneske med store vansker som er lett å sympatisere med. Hans kone Oto er et enigma. Hennes dobbeltmoralske personlighet står som et sentralt mysterie i filmen og bidrar til temaet om kommunikasjon og hvor godt man faktisk kjenner hverandre. Blant skuespillerne i teaterstykket har vi blant annet Koji, en ung mann som er mye penere på utsiden enn på innsiden, men utvilsomt dyktig i sitt arbeid. Den nest mest sentrale karakteren derimot har ingen tilknytning til teateret, men er Yusukes personlige sjåfør. Hun kan på overflaten virke likegyldig og bekymringsløs, men hun bærer på en fortid som gir grunnlag for utviklingen av et sterkt bånd med Yusuke utover filmen. Hvis det hittil virker som at jeg har smøret for tykt på med ros, er det likevel et nokså sentralt element som holder filmen igjen fra å kunne kalles et mesterverk. Filmens trege tempo kan forsvares som et virkemiddel for filmens verdi, men det samme kan ikke sies om foto og kameraarbeid. Det er ikke noe direkte galt med det, men når en film er tre timer lang krever det langt mer variasjon enn det som kan regnes som helt standard. Hadde den hatt spennende vinkler, dynamiske bevegelser og flere varierte komposisjoner hadde ikke filmen vært langt nært så utfordrende å se. Det er mye jeg har på hjertet når det gjelder filmen, men på et eller annet punkt kan man ikke gjøre stort mer enn å anbefale den videre. Jeg kan med selvsikkerhet si at Drive My Car har ett av de beste, hvis ikke det beste manuset i hele 2021. Den har kompleks og dyp tematikk med mange komponenter som spiller sammen til å fortelle en historie om å leve med både det gode og det onde som livet påfører oss på veien. «Drive My Car»: regissert av Ryûsuke Hamaguchi. med  Hidetoshi Nishijima, Tôko Miura, Reika Kirishima, Yoo-rim Park, Dae-Young Jin. 12 år. Spilletid 2t 59 min. Japan. Premiere 04.02.22.

Regissør i Fokus: Ingmar Bergman

Ingmar Bergman er nok nordens mest kjende regissør internasjonalt. Filmane han skapa har vore hylla kring verda, med god grunn. Regissøren skapa godt over seksti spele- og dokumentarfilmar i gjennom karrieren, og næra seg i sin mest produktive år, tre filmar i gjennomsnitt årleg. Naturlegvis er ikkje alle filmane hans alle kjennar til, så her er fem av dei, nokre kjende og mindre kjende!