«Coco» – En musikalsk reise gjennom de dødes land

12 år gamle Miguel (Anthony Gonzalez) er en musiker og velger å melde seg på en talentkonkurranse, til tross for familiens dype hat for musikk. På leting etter en midlertidig gitar transporteres han plutselig til de dødes land. Her møter han sine avdøde slektninger,og  familieløse Héctor (Gael García Bernal). Den usannsynlige duoen drar ut på en spennende og musikalsk reise på jakt etter Miguels ukjente tipp-tipp-oldefar. Familiens hat for musikk har gått gjennom flere generasjoner, og Miguel er den første til å utfordre denne regelen. Hans største ønske er å bli en verdensberømt musiker, og dette skaper enorme konflikter i familien. Selv på reisen i de dødes land møter han familiemedlemmer som ikke aksepterer drømmen hans. Søken går derfor videre til å finne den ukjente tipp-tipp-oldefaren for å få godkjennelsen han så desperat trenger. Filmen gir oss en ny forståelse av hva familie betyr og hvordan valgene vi tar, og ikke tar, påvirker resten av familien.

Vi får også et innblikk i døden og hvorfor vi ikke må glemme de avdøde, vi må fortsette å fortelle deres historier ellers forsvinner de for alltid. Filmen treffer spesielt de som har mistet sine kjære på et tidspunkt i livet, men også ved måten de snakker om eiendeler og det uunngåelige tapet som kommer. Minner fra fortiden til fremtidens gleder. Mye av dette forsterkes ved Cocos (Ana Ofelia Murguía) demens, i gjentatte øyeblikk sliter hun med å huske sin egen datter Abuelita (Renee Victor). Hun stiller spørsmål angående hvem hun er opptil flere ganger, hun er i ferd med å glemme sin egen familie. Hun lever litt i fortiden som om hun fortsatt er et barn, hun spør etter både mor og far i noe som føles som lengsel. Filmen forsøker å etterforske om kraften av musikk kan bringe tilbake tapte minner, eller om de for alltid vil bli fortapt.

Det som fascinerte meg mest med denne filmen er de dødes land. Vi får se en rekke utdatert teknologi og mote, det er som om alt fra vår verden som ikke lenger «lever» blir sendt rett dit. Men også det at Pixar/Disney har klart å lage en film om liv og død som er så ekstremt fargerik, spenstig og i tillegg passer for barn. Filmen har flere lag og flere betydninger, og det finnes måter å tolke filmen akkurat slik du selv ønsker. Som i alle Pixar-filmer er filmen proppet med easter eggs, og det er som alltid gøy å se hvordan filmene henger sammen. I Coco er gjerne dette mer diskrét enn vanlig, typ «blink and you’ll miss it».

Animasjonen er fremragende og spektakulær, spesielt de fargerike og fantasifulle skapninger. Dette gjelder også omgivelsene, spesielt i scenene hvor vi får et overblikk over de dødes land. På akkurat dette punktet ble jeg spesielt fornøyd med bevegelsene til hver enkelt av karakterene, både kroppen og ansikt, men helt spesielt måten skjelettene faller sammen og bygger seg opp igjen.

Det eneste virkelig negative med denne filmen var at jeg uheldigvis fikk se den dubbet til norsk, noe som for meg ødela hele filmopplevelsen. Stemmene og sangene ble helt forvridde, spøkene misteet humoren på grunn av oversettelsen og det passet ikke inn. Historien er dessuten ganske forutsigbar, man forventer hele tiden hva som skal skje. Til gjengjeld er Coco en hjertevarmende og rørende opplevelse fylt med merkelige og livlige karakterer, folk man definitivt kan forholde seg til og som kanskje minner om noen man kjenner.

Alt i alt er dette en av de beste animasjonsfilmene jeg har sett på en god stund, den er helt klart oscarnominert av en god grunn. Jeg anbefaler både store og små til å se denne filmen på kino, dette er en type film som passer til omtrent alle. Sitt ned, nyt musikken og syng med mens du følger Miguels historie. 

Coco - Regissert av Lee Unkrich, skrevet av Matthew Aldrich og Adrian Molina, med; Anthony Gonzalez, Gael García Bernal og Benjamin Bratt. Lengde: 1 t 44 min. Nasjonalitet: USA, Mexico. Premiere: 02.02.18