«Danserinnen» – Fortryllende vakker avant-garde dans

Vi befinner oss i USA mot slutten av 1800-tallet, hvor vi møter Louise Fuller. Hun bor alene med sin alkoholiserte far, og dagdrømmer om å bli en kjent skuespiller. Men etter hennes far dør, og hun blir tvunget til å flytte tilbake til sin religiøse mor, bytter hun ambisjoner. Hun vil nå bli danser, uten å noensinne ha danset før. Raskt oppfinner hun sin egen unike dans, og det tar ikke lenge før turen fører videre mot scener i Frankrike, før hun ender ved selveste operaen i Paris.

Det må sies raskt. Denne filmen inneholder noen av de peneste bildene jeg har sett, punktum. Å prøver å illustrere skjønnheten bak dansen med ord kommer til å ende fattigt hver gang, så jeg velger heller å legge ved et kort klipp av den ekte Loie Fullers patenterte «serpentine dance».

Å tenke over denne typen friflytende dansekunst for over 120 år siden er for meg utrolig nok, men legg attpåtil moderne cinematografi, flerfarget lyssetting og musikk-akkompagnement , og du sitter igjen med scener som definitivt burde huskes i mangfoldige år fremover.

Selv om man selv vekk dansen, sitter man her fortsatt igjen med en historie om en kunstner og hennes usikkerheter, som på de fleste punkter fungerer veldig bra. Disse usikkerhetene ligger i bunn for alt. De bryter henne ned som et menneske, men bygger samtidig opp dansen og kunsten som ligger i det. Hun føler at hun ikke er noe uten dansen sin, at hun uten dansen er forhatt av alle rundt seg. Så derfor gir hun ALT inn i dansen. Kroppen og sinnet hennes brytes steg etter sted ned, og etterhvert kommer både alkohol og dopproblemer inn i bildet. Alt for å opprettholde kraften til å kunne fremtre, og å fremtre for å føle seg respektert.

Man kan sette streker til den sentrale konflikten i Darren Aronofskys Black Swan, da det spiller på mye av det samme. Men det er også her Danserinnen kommer innenfor litt problemer. Filmen streber litt med å fortelle en helt sammenhengende historie, hvor visse elementer slik som seksualiteten hennes blir introdusert, men aldri helt utforsket. Det er ingen skrikende problemer med filmen, men man kjenner at du egentlig vil litt vekk ifra historien og bare se enda en av de ekstravagante dansesekvensene istedenfor.

Filmens to stjerner er Soko som spiller Loie Fuller, og Hollywoods nyeste produkt av nepotisme, Lily Rose Depp (Som i Johnny Depp). Soko gir virkelig alt i sin rolle, på lik linje hennes karakter gjør. Det er typ konstant svette og kroppsskader vi snakker om., og når hun først kommer inn i sitt ess er det helt magisk å se henne veive kjolen og armene hennes rundt. Depp derimot føles som et smålig unødvendig tillegg til en historie som allerede sliter litt med å holde seg on track. Hun er pen å se på, og danse kan hun absolutt, men på skuespillersiden er det virkelig noe som burde forbedres om en virkelig karriere skal skapes.

Men selv med kritikkene mot både plot og skuespill, så er dette fortsatt en film med veldig mye å nyte. Soundtracket er som en «best of» plate av klassisk musikk, og dansesekvensene alene er gåsehudverdige og trollbindende. Filmen leker også med vår hovedkarakters psyke, selvbilde og kunstens press på en måte som i all hovedsak er veldig interessant. Det finnes ingen del av meg som ikke vil anbefale denne filmen videre til enhver. Selv med dens feil er det fortsatt en fantastisk fryd for både øyet og hjertet som sjelden kjeder.

 

Danserinnen (La Danseuse) - Regissert av Stéphanie Di Giusto , skrevet av Thomas Bidegain og Stéphanie Di Giusto, Med; Soko, Lily Rose Depp, Gaspard Ulliel. Nasjonalitet: Frankrike/USA. Lengde: 1 t 41 m. Premiere: 12.05.17