«Det som en gang var» – Fin på utsiden, tom innvendig

Filmer som Breathless, Before Sunrise og Oslo 31. august har en slags unik kvalitet over seg. De viser at alt man trenger for å lage film er et kamera, et par skuespillere, ambisjoner, og litt talent. Et stort budsjett er ikke nødvendig. Det som en gang var faller litt i samme kategori.

Satt til Oslo, over et drøyt sommerdøgn. Vi følger Silje og Marte, to venninner i 20-årene. De liker og dra ut på byen, og å ha nach i Martes leilighet. Gjennom døgnet vi tilbringer med dem lærer vi at de begge sliter med sine egne problemer. Ex-kjæresten til Silje kommer innom leiligheten hennes for å hente tingen sine. Dette møte går fredelig for seg, og det kan vitne om at Silje egentlig ikke er helt ferdig med forholdet. Marte på sin side har også problemer; hennes problemer er ikke like tydelige, men jeg vil si at problemet er henne selv. Spesielt Marte sine problemer blir forsterket av Benjamin, en mann de møter på byen og tar med seg på nach. Han velter et vinglass, noe som sender Marte over kanten.

Det handler i stor grad om å være usikker på seg selv, eller føle at man ikke strekker til; og om å ikke tørre og stå opp for seg selv og si hva man mener.

Dette kunne så absolutt blitt en veldig interessant film. «Slice of life»-filmer er noe jeg i utgangspunktet er stor fan av. Å være vitne til andre menneskers liv når de går gjennom noe som for dem er helt nytt er alltid spennende – spesielt hvis dette er personer som er veldig forskjellig fra meg selv. Dessverre greier ikke Det som en gang var å være interessant. Første og andre akt greier i stor grad å holde på meg, men i det vi kommer til tredje akt er jeg ikke lenger interessert. Mye av dette er på grunn av at karakterene egentlig ikke er noe særlig interessante. De er kjedelige, og konflikten deres ender egentlig bare i en stereotypisk irrasjonell «jentekrangel» – noe som ikke er veldig filmatisk.

Heldigvis er det ting å like her også. Skuespillet til Marte Germaine Christensen og Silje Storstein er meget godt. Det har et naturalistisk preg over seg, noe som passer veldig godt med filmens «slice of life»-preg. De lange, tilsynelatende intetsigende samtalene som ikke går noe sted, virker nesten improvisert. Men de er ikke det, skal vi tro regissør Patrik Syversen. For at ikke de lange tagningene skulle bli enda lenger var de nødt til å holde seg til manus.

Den simple kameraføringen liker jeg også. Kamera er håndholdt, og bærer preg av å være veldig uanstrengt, samtidig som at det er veldig kontrollert. Dette gir det følelsen av at film ikke trenger å være så vanskelig eller komplisert. Fancy utsyr som Steadicam, dolly og kran er ikke nødvendig.

Med et mer fyldig plott, og med litt mer interessante karakterer (eller i alle fall ikke-kjedelige karakterer), kunne Det som en gang var blitt veldig interessant. Slik den er nå er det bare et fint skall som skjuler et tomt hulrom – noe som er veldig synd. Norsk film trenger flere filmer i «vi bare tar med oss et kamera og lager film»-stilen.


Det som en gang var – Skrevet og regissert av Patrik Syversen; med Silje Storstein, Marte Germaine Christiansen, Benjamin Helstad, Tobias Santelmann.
Spilletid: 1 t. 20 m. Land: Norge. Premiere: 18. mars. Aldersgrense: 9 år

Sondre Hareide

Twitter: @sondrehareide Liker bra film. Ikke så stor fan av dårlig film. Har ansvar for publisering av innhold. Har også designet nettsiden.