«Don’t Breathe» – «Hjemme Alene» på steroider

Premisset for filmen er enkelt nok: Vi møter tre småkriminelle venner fra et fattig strøk i Detroit, som i jakten på rikdom og et bedre liv bestemmer seg for å bryte seg inn i huset til en blind, gammel mann – et tilsynelatende enkelt brekk.  Det viser seg fort at huseieren (Stephen Lang) ikke er like hjelpeløs som antatt, snarere tvert imot, og trioen, ledet av Rocky (Jane Levy), befinner seg snart innelåst i huset sammen med en sint huseier.

Dette er Hjemme Alene dersom Kevin hadde vært en morderisk Afghanistan-veteran.

Katt og mus-leken der den blinde huseieren jakter innbruddstyvene  rundt i huset er hele tiden nervepirrende.  Assosiasjonene går mot god, gammeldags monsterskrekk, og regissør Fede Alvarez leker seg i grenseland mellom skrekk og thriller. Akkurat der virker det som han trives, for selv om filmen låner hemningsløst fra både dette og forrige århundres sjangerfilmer, oppleves Don’t Breathe som en raffinert og fresh film.  I motsetning til i mange av filmens sjangerfeller kommer for eksempel jump scares sjeldent og betimelig, til min store begeistring.

Stephen Lang briljerer som kaldblodig, blind huseier, og Jane Levy gjør også en god jobb som innbruddstyven Rocky. Rollefigurenes bakgrunnshistorier blir bare kort fortalt, men preger hele tiden deres valg og motiver. Resten av besetningen faller litt i skyggen av disse to, og Rockys to medtyver, Money (Daniel Zovatto) og Alex (Dylan Minnette) oppleves mindre spennende og mer som overfladiske brikker.

Don’t Breathe er ellers full av filmsnadder, mest merkbart er kanskje filmens lek med lyd og lys. Ettersom antagonisten er blind er det spillerom for mye sacks, kanskje spesielt på lydsiden, og tittelen Don’t Breathe burde gi en pekepinn. Som publikummer blir jeg nesten sittende og holde pusten imens den blinde står og lytter etter sine ofre, som selvsagt også holder pusten for harde livet. Bokstavelig talt.

Det er få pusterom i løpet av filmens snaue halvannen time, men takket være smarte justeringer i tempo oppleves den aldri som heseblesende. Når du endelig kan senke skuldrene varer det ikke lenge før spenningen skrus opp enda et hakk (blant annet i en utrolig intens hundescene), og slik er det helt fram til finalen. Den stadig økende brutaliteten blir nesten tragikomisk, men bare nesten. Filmens avslutning er også ganske tøff, og stiller et nærmest åpnet spørsmål om moral og etikk.

Dont’t Breathe er en uhyre effektiv thriller, og en smart lek med Home Invation-sjangeren. Dens største styrke ligger i de langdryge, nervepirrende sekvensene, som tar seg god tid til å spenne strikken nesten til bristepunktet. Enkeltsekvenser skiller seg ut som spesielt lekre, og til tross for et noe ujevnt persongalleri og en underkommunisert bakgrunnshistorie, er dette en knallgod thriller. Det er høst og høysesong for skumle filmer – løp til kinoen og se Don’t Breathe fra og med 30. september.

 

Don't Breathe - Regissert av Fede Alvarez; skrevet av Fede Alvarez og Rodo Sayagues; med Dylan Minnette, Stephen Lang, Jane Levy. Spilletid: 1 t. 28 min. Land: USA. Premiere: 30. september 2016. Aldersgrense: 15 år