«Don’t Worry, He Won’t Get Far on Foot» – En krukkete vei gjennom de tolv stegene

Filmen er regissert av Gus Van Sant og finner sted i Portland, Oregon på 70-80-tallet. Joaquin Phoenix spiller John og gjør en god jobb i å uttrykke desperasjonen og håpløsheten man føler som avhengig. Det filmen nemlig tar for seg er livet til John før og etter en bilulykke forårsaket av hans drikkeproblem som lammer ham fra brystet og ned. På sykehuset under rehabiliteringen møter han Annu (Rooney Mara) som blir et lys i den ellers dystre nye hverdagen. Mara er en god skuespiller, men jeg føler at denne karakteren er endimensjonal og at hun derfor ikke har så mye å jobbe med. Hennes tilstedeværelse i filmen gir hovedsakelig mulighet for skaperne å få med litt romanse.

Etter ulykken har John fremdeles et drikkeproblem og det er ikke før en stund etter at han kommer hjem fra sykehuset at han søker hjelp for dette. Til slutt velger han å bli med i sponsor-gruppen til Donnie (Jonah Hill), en frisinnet sjel med god humor. Det å spille en sponsor kan være vanskelig fordi det er lett å bare påta seg denne rollen og ikke noe mer. Hills derimot har en nyansert opptreden som Donnie og noen av scenene mellom John og han bidrar med en autentisitet forårsaket av deres troverdige relasjon. På møtene hos Donnie får vi se John sin humpete vei til bedring gjennom gode samtaler mellom ham og de andre deltakerne.

Filmen veksler mellom tre ulike deler: tilbakeblikk, tegninger og nåtid. Denne vekslingen gjør at man først kan bli litt forvirret, men etter at man har blitt dratt inn i handlingen føles det naturlig. For meg gjorde dette at jeg aldri kjedet meg. Et virkningsfullt element er musikken komponert av Danny Elfman. Elfman har samarbeidet med regissøren flere ganger og er kjent for sin merkverdige og stemningsfulle musikk. I denne filmen er musikken hans ofte preget av en jazzaktig stil, men i de mer seriøse øyeblikkene så forsterker den heller dysterheten i scenen.

Hovedfokuset i filmen ligger hos John sin reise fra å være selvmedlidende og fortvilet til å være en fremgangsrik tegneserieskaper. Selv om en film om en alkoholiker ikke er en ny greie, så klarer filmen å kapre seerens oppmerksomhet mens John går gjennom alle de tolv stegene. Noen steg bruker filmen mindre tid på enn andre, men det vanskeligste steget er for meg et av de mest hjerteskjærende øyeblikkene i filmen: tilgivelse. Gjennom store deler av filmen, lever John livet sitt som om alt er alle andre sin feil. I denne delen derimot tar han et oppgjør med seg selv og de som har gjort ham vondt. For meg viser det at denne avhengigheten han har slitt med lenge, ikke bare handler om hans forhold til alkohol, men hans forhold til flere aspekter av livet sitt.

Det jeg likte best ved filmen var at det ikke er noe stort øyeblikk der han blir helbredet fullstendig for alt det vonde i livet hans. Han har ingen stor åpenbaring og han får også nedturer selv om han har gått gjennom alle stegene. Filmen viser videre hvor skjørt livet er og hvordan alle valgene vi tar hver dag påvirker oss. Et av valgene jeg har tatt i det siste er å se denne filmen og det angrer jeg ikke på! 

Don't Worry, He won't Get Far on Foot - regissert av Gus Van Sant; skrevet av John Callahan, Gus Van Sant, Jack Gibson, William Andrew Eatman; med 
Joaquin Phoenix, Jonah Hill og Rooney Mara. 
Lengde: 1t 53min. Land: USA. Aldersgrense: 12 år. Norgespremiere: 14.09.18