Skrevet av: Martin T. Johannessen
Lincoln – Regi: Steven Spielberg – 20th Century Fox
Steven Spielbergs film om Amerikas 16. president er tilsynelatende god. Spielberg unngår åpenbar moral, sentimentalitet, og overdreven melodramatikk, og legger i stedet vekt på Abraham Lincolns politiske liv og hans kamp for like rettigheter. Problemet med Lincoln er at den er så oppskriftsmessig god. Noen timer etter visning sitter jeg med en følelse av at jeg har sett filmen før. Den samme følelsen jeg satt igjen med etter å ha sett Walk The Line. Den var bra, var den ikke? Nominert til Oscar og greier. Jeg må sikkert bare se den igjen. Likevel, det må være et poeng her, og jeg tror det ligger i at Lincoln aldri føles særlig utfordrende. Spielberg mater oss med det han vet vi vil ha: Vakker musikk, spennende tematikk og god dialog. Skuespillermessig gjør Daniel Day Lewis en bra jobb som Abraham Lincoln, og leverer taler og replikker med strålende presisjon. Dessverre holder det ikke, presidenten oppleves som en kjedelig mann, og figuren havner til syvende og sist i skyggen av kompanjongen Thaddeus Stevens (Tommy Lee Jones). Ikke grunnet skuespillet, men grunnet karakterutviklingen. Presidenten fremstilles som lite kompleks, samvittighetsfull som få, den strake motsetningen til Daniel Plainview i There Will Be Blood. Sistnevnte er også problemet, protagonisten forblir statisk og Daniel Day Lewis forblir en trøtt gammel mann filmen igjennom. Når en personlig venn av presidenten forteller han at han ser ti år eldre ut, hvorpå presidenten responderer “ja, det har tatt på det siste året”, kjøper jeg det ikke. Fram til nå har alt sett ut som en lek, et enkelt maktspill – at Abraham Lincoln er sliten går jeg rett og slett ikke med på. Til det er filmens antagonister alt for dumme og instrumentalt onde.
Snart vil Lincoln gå i glemmeboka. Spielberg må bare vinne et par Oscarstatuetter først.
