‹‹En natt i Berlin›› – Fyll og natterangling i Berlin

En teknisk imponerende film der kameraets reise dessverre er mye mer interessant enn karakterenes.

Handling

Filmen kretser bokstavelig talt rundt Victoria (Laia Costa), ei spansk ungjente som bor i Berlin og jobber for luselønn på en kafé. Vi møter henne først mens hun danser i en skitten, berlinsk nattklubb. På vei ut kommer hun i prat med Sonne (Frederick Lau), en ung mann som aner en flørt på slutten av kvelden. Victoria henger sammen med Sonne og kompisene hans ut over natta. Det hele tar en dramatisk vending når gjengen må utføre et ran for å betale gammel gjeld.

Én natt, én tagning

Alle filmskapere som har prøvd seg på kompliserte long-shots på bare noen få minutter, vet hvor mye som kan gå galt. Det krever altså guts for å bestemme seg for å lage en hel spillefilm i én tagning. Når klipping tas ut av verktøykassa stilles det store krav til filmskapernes kreativitet, og mange praktiske hensyn må tas. Aleksandr Sokurovs Russian Ark (2002) viste én måte å gjøre det på. Den var fascinerende, men jeg er glad for at Sebastian Schipper med En natt i Berlin har gitt oss en mer plottdrevet film. Det er utvilsomt en spesiell opplevelse å henge med figurene så lenge uavbrutt. Spesielt når de forflytter seg fra sted til sted, eller i de mest spenningsfulle scenene. Vi får bli med opp på tak, opp og ned i heiser og inn i biler. At det er én tagning tilfører kinoopplevelsen mye, men hva mer har filmen å by på?

Young, wild ‘n’ free

Victoria fremstår tidlig i filmen som en livsglad, men ensom jente, der hun virker litt lost i den fremmede storbyen langt hjemmefra. Kvelden snur til det bedre når hun får kontakt med artigper Sonne og den lurvete gjengen hans. De drikker, røyker og fester, mens kamera skildrer hvordan Victoria gang på gang lar seg overtale til å bli med på mer, i stedet for å si natta. Selv om den er stemningsfull, er filmens begynnelse i overkant lang. Natterangling og fylleprat er ikke interessant i lengden. Filmen klarer aldri helt å kaste av seg dette kleine «young, wild ‘n’ free»-preget. Victoria slår meg som den mest naive jenta på denne siden av elva Spree, og jeg sliter med å svelge logiske brister og beleilige valg angående karakterene og manus. Hvis du lar deg irritere over filmer der karakterene gjør dumme ting, bør du nok styre unna denne.

I en spiral mot undergangen

Etter den litt traurige åpningen, får filmen mer fart når krimvendingen inntrer. Selv om det framstår litt tullete og konstruert, tilfører ransplottet filmen sårt tiltrengt spenning og action. Det er spennende og fine sekvenser, som når laget kjører nervøst gjennom Berlins gater. Det føles til tider som et dataspill (på en god måte), med tanke på hvordan vi er tilstede i øyeblikket, og alltid aner fare rundt oss. Opplevelsen står i sentrum, og for mange vil det sikkert det være nok. Fortellingen er av den velkjente typen voldsspiral som ender dårlig (Lift to the Scaffold (1958), Bonnie & Clyde (1967), og framstår ikke her særlig original eller elegant. I lydbilde og stemning kan filmen minne om Gaspar Noés Irréversible (2002), som også leker seg med long-shots og spiraler, men Schipper peiser på over-the-top med undergang og dumskap mot slutten. En natt i Berlin mangler således den emosjonelle kraften som for eksempel Noé lyktes med i nevnte film.

Filmen er helt klart en imponerende filmet og spilt. Ser man imidlertid bort fra selve produksjonsmetoden, er det et sammensurium av fyllasnakk og kjipe tilfeldigheter som fyller denne ene, over to timer lange tagningen.

 

En natt i Berlin – Regissert av Sebastian Schipper; skrevet av Olivia Neergaard-Holm, Sebastian Schipper og Eike Frederik Schulz; med Laia Costa og Frederick Lau. 
Spilletid: 2 t. 20 min. Land: Tyskland. Premiere: 4. september. Aldersgrense: 12 år

Erik Ivar Sæther

Erik er 21 år, og den dårligste i redaksjonen til å skrive selvbiografisk materiale. På fritida pusler han med å lage eksperimentelle kortfilmer på russisk. Han digger Prince og bananer.