Se heller Sjokolade igjen

En trettimeters reise – Regi: Lasse Hallström – Amblin Entertainment / DreamWorks Studios / Harpo Films m.fl. – 2 t. 2 min.

THE HUNDRED-FOOT JOURNEY

En trettimeters reise er historien om familien Kadam som i årevis drev en suksessfull restaurant før en gjeng pøbler satte fyr på den. Familien mistet dermed sitt levebrød og de bestemte seg for å prøve lykken i Europa. På deres biltur igjennom Frankrike blir bremsene på bilen uventet ødelagt, og de må dra bilen inn på et verksted i den lille landsbyen Saint-Antonin. Patriarken, som blir referert til som ”Papa” (Om Ouri), ser dette som et tegn fra Gud, og han bestemmer seg for å åpne en indisk restaurant i denne landsbyen, mot sine voksne barns vilje.

Problemet er ikke driften av restauranten, men den beinharde konkurransen han får fra Michelin-restauranten på andre siden av veien bare tretti meter unna, som er eid av den iskalde restaurantdronningen Madame Mallory (Helen Mirren). Så klart er jo dette fiendeskapet det morsomste og mest underholdene med filmen, hvor begge partene prøver å gjøre alt for å sverte hverandre, det de refererer til som en ren krig. Også blir det komplisert når Papas sønn Hassan (Manish Dayal) blir forelsket i en av Mallorys gourmetkokker: Marguerite (Charlotte Le Bon).

Selv om historien i seg selv er underholdene med en viss feel-good-varme, så kan en ikke la være og legge merke til at handlingen er mistenkelig lik handlingen i Hallströms tidligere film Sjokolade (2000). Den handler om en kvinne og hennes datter som kommer til en liten fransk landsby, hvor de åpner en sjokoladebutikk som blir godt mottatt av innbyggerne og forandrer mange av deres liv til det bedre. Men dårlig mottatt av den sterkt religiøse borgemesteren, som vil gjøre alt for å få dem fjernet.

Dette kan oppfattes som ren latskap, siden alt som ble endret var kun tidsepoke og matrett. Så ja, man kan bruke et så sterkt uttrykk med å si at En trettimeters reise er en såkalt ”rip-off” av Sjokolade. Men skal jeg dømme filmen på egne ben så inneholder filmen for mye feel-good-elementer, som gjør filmen for tørr, til tross for at den har sine morsomme øyeblikk, spesielt igjennom den eksentriske karakteren Papa er, og Helen Mirrens iskalde fiendtlighet.

Det virker som om denne filmen er enda en vestlig Bollywood-inspirert film, som Slumdog Millionaire (2008) og The Best Exotic Marigold Hotel (2011), ved å vise fram et livlig og eksotisk India med dens fargerike kultur, ikke minst gjennom hindimusikken. Og spesielt med tanke på at A.R. Rahman også er komponist for denne filmen. Så ja, det er en fin film å se på, men du kan like så godt se Sjokolade igjen.   

Jens A. Takle

21 år gammel, fra Sandnes og går 2. året på filmvitenskap. Er en svært ivrig filmentusiast som har sett det meste av det som er å se. Har som mål her i livet å se alle filmene som står oppført i boka "1001 filmer du må se før du dør", og er allerede et godt stykke på vei.