«Et helt halvt år» – Ta med lommetørkle

Will (Sam Claflin) ble nylig paralysert i en ulykke, og hans mor (Janet McTeer) ansetter Lou (Emilia Clarke) som hans personlig assistent. Etter hvert knyttes det et sterkt bånd mellom dem.

Filmen mange har ventet på siden bokutgivelsen har endelig kommet på kino. Forfatteren av boken har selv skrevet manus, og få endringer er gjort i adaptasjonen, noe som sannsynligvis gjør filmen mer mottakelig for bokfansen.

Et helt halvt år har alle sjangerkonvensjonene man forventer av en romantisk drama/komedie, og har flere vittige øyeblikk som drar på smilebåndet. Filmen har derimot en seriøst undertone, som hjelper å løfte den opp.

Karakteren Lou er svært sjarmerende med sine fargerike klesvalg og boblete personlighet og blir et tydelig kontrapunkt til Wills grå hverdag, som forsterkes av de scenografiske valgene i utformingen av hans leilighet. Karakterene kunne gjerne hatt mer dybde (spesielt Will) for å gjøre dem mer interessante og tilskueren mer emosjonelt investert i handlingen. Men kanskje jeg nå krever litt for mye av en romantisk komedie.

Det er fint å se Emilie Clark (Games of Thrones, Terminator Genisys) i en mer usikker og klønete rolle, som hun utfører med troverdighet. Sam Claflin (Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides, Hunger Games: Mockingjay) spiller med en god blanding av melankoli og sjarm, som fungerer. Kjemien mellom dem svikter derimot litt i de mest hjertefølte scenene.

Et helt halvt år er en fin film i denne sjangeren, og oppfylte forhåndsforventningene mine, men ikke noe mer. Derimot er det vanskelig å unngå å føle noe i den emosjonelle slutten. Noen vil antageligvis mene den blir for sentimental, men jeg syns den unngår de verste klisjéene som gjør at den fungerer.

Et helt halvt år er en fin romantisk film som unngår de verste klisjéene, men er du av den emosjonelle typen anbefaler jeg å ta med lommetørkle.