Meny Lukk

«Falling» – Atter en gammel tosk

[usr 2.5]

Jeg har ofte sett det å falle i ett dypt hull som du ikke kan komme deg ut av brukt som et metafor for depresjon eller angst. I Viggo Mortensens Falling er det ikke depresjon det symboliserer, men det å dø sakte. Det øyeblikket hvor du mister all kontroll, og må la tyngdekraften dra deg ned, bare strekt ut. Gjennom filmen kan det høres en klokke. Eller en etterligning av en klokke. Hjerteslag, vanndrypp, hestehover og bølger som slår inn mot stranden. Vakkert for en film som ellers er så gruelig stygg.

Falling handler om Willis Peterson (Lance Henriksen, Sverrir Gudnason) og hans famlende forhold til sønnen John (Viggo Mortensen). Willis røyker, drikker og banner som en seiler i godt humør, stemmer konservativt, fantaserer om å antaste hver tenåring han ser gå forbi i en scene, for så å forbanne sine ekskoner som horer i den neste. Han har også veldig sterke meninger om fargede og skeive mennesker. Spesielt kleint når sønnen er gift med en halvt kinesisk, halvt hawaiisk mann. Det hjelper vel heller ikke forholdet at Willis nå er gammel, hører dårlig, lytter verre, og husker verst.

Filmens struktur er noe å peke ut. Handlingen i seg selv er liten, og ikke fokuset. Vi hopper mellom tidslinjer: Johns barndom, tidlige og sene tenår, og hans voksenliv. Disse er forskjellige fra Willis sine direkte flashbacks, som viser oss hvilke minner som sitter fast hos ham. Disse flashbackene vil ofte ha sterkere farger, rungende lyd og interessant kameraarbeid. Disse utsnittene kan i seg selv være ganske vakre, det jeg liker at de er blør sammen med hverandre. Det gir oss et mer subtilt innblikk i en skadd hukommelse enn når en karakter bare snakker om det.

Men flashbackene er bare en del av filmen. Hovedsakelig består filmen av Willis sin interaksjon med John, og resten av hans familie. Og det er mye ubehagelig. Homofobien og rasismen er smurt tykt på, og referansen til Obama-æra politikk forteller meg at Mortensen har sittet på denne ideen en god stund. Willis gir blanke fy om hva sine nærmeste er, eller hvordan de lever. (Altfor) mye av filmen går med på at Willis roper, kjefter, sier noe upassende og alle reagerer med tennene limt sammen. Det er nesten tilfredsstillende når noen endelig reagerer, men det har ingen varig effekt. Vi vet allerede Willis ikke lenger er i stand til å endre seg. Det hele har en avsmak av håpløshet.

Filmen har også noen elementer jeg likte. Å kontrastere et barn ivrig til å lære og en tenåring som har lært å stå opp for seg selv mot en gammel mann for sta og skadet til å lære noe nytt hadde en stor virkning på meg. Det er også kult å se filmen kanonisere Viggo Mortensens gjenkjennelige ansikts arr i filmen. Særlig likt av meg, en arrete person.

Det er tydelig at denne filmen var et personlig verk. Mye av handlingen speiler Mortensens liv, og han har hyllet begge brødrene sine i rulleteksten. Det er likevel ikke en behagelig film å se. Den er heller ikke spesielt morsom. Det er en jævlig film om et jævlig tema, og for å være ærlig så er det knapt jeg kan anbefale den. Om du virkelig har lyst til å se folk kjefte hverandre huden full, så finnes det mange filmer for det. Denne filmen, om den er for noen, så er den for de med vanskelige familiesituasjoner de gjerne ikke vil føle seg alene om. Kanskje.

Falling - Regi av Viggo Mortensen. Spilletid: 1t 52 min. Land: USA. Norgespremiere: 11.12.2020. Skuespillere: Lance Henriksen, Sverrir Gudnason, Viggo Mortensen, Terry Chen. Aldersgrense: 12 år.

Relaterte innlegg