Meny Lukk

“Familien Bigfoot” – Om Pappa og Papparazzi

[usr 3.5]

Familien Bigfoot er oppfølgeren til Bigfoot Junior fra 2017, og handler igjen om hovedkarakterern Adam, sønn av Bigfoot. Etter at Dr. Harrison blir avslørt til verden som selveste Bigfoot, blir han, selvsagt, stjernekjendis. Den nye berømmelsen holder han nok en gang mye bort fra familien, og under en klimaprotest i Alaska forsvinner han nok en gang inn i villmarken. Det blir opp til hans kone, sønn, og diverse lodne venner fra skogen, å redde han fra en Silicon Valley-type moderne oljemagnat.

Filmen åpner med en jaktsekvens, hvor en grå ulv forfølger en hvit hare, antakeligvis for å få seg en matbit. Her kan vi se at animatørene fra den forrige filmen fortsatt har godt tak på å 3d-animere hår. De stri grå hårene til ulven har en synlig kontrast til den myke pelsen til haren, og dette er en konstant gjennom filmen, som har mye hårete skapninger å tilby. Denne sekvensen varer i noen få minutter, før vi ganske uelegant møter våre helter. I noen raske scener får vi en info dump som inkluderer helten Adam og hans halv-bigfoothet, hva det vil si å være en bigfoot, hvorfor Adam bor sammen med diverse ville dyr, og hvorfor Adams far er så lite hjemme.

Det kan virke som om jeg pirker her, men det er ikke så negativt ment. Den harde kontrasten mellom det ordløse anslaget, og de messende etableringsscenene er noe jeg ser på som et nødig onde når det kommer til oppfølgelser til barnefilmer, men, denne kontrasten er litt iriterende uansett. Heldigvis er disse scenene fortsatt raske og underholdene nok til at filmen holder fokuset. Og disse evnene Adam og faren har trenger litt forklaring.

I dette universet er bigfooter store, sterke, raske, har ekstremt god hørsel, kan magisk helbrede skader og snakker med dyr. De første er en grabbag av typiske superhelt evner, men de to siste er esoteriske nokk til at de må etableres. Det at jeg beskriver Bigfoot som en superhelt er ikke helt tilfeldig. Dr. Harrison er bygd som en kryssning av Superman og Donkey Kong, hans bakgrunn minner mye om Hulken, og hans motivasjon er heltemodig siden han ønsker og bruke sin berømmelse til å beskytte miljøet. Det jeg ofte ser etter i en familiefilm er om “mentor” karakteren er sympatisk, og jeg er glad for at her er den absolutt det, uten å ta opp for mye skjermtid. Moralen om en enkeltpersons evne til å endre fremtiden antar jeg mange ønsker å føle med, og det er Adams historie å innse at han kan.

Adam er, bigfoot krefter og kjendisfar til tross, en ganske typisk tenåring. Den første filmen var en pubertetshistorie, men her er Adams utvikling ment å være mer innvendig. Han starter filmen furten over hans fars fravær, men så fort han ser en mulighet for å hjelpe farens klimakampanje, så gjør han det. Han har allerede, 15 minutter inn i filmen, tatt innover seg moralen i filmen. Dette gjør at han allerede er ferdig med sine største innvendige utfordringer, og at det eneste utviklingen han gjør for resten av filmen, i hvertfall innvendig, er at han får mot til å spørre jenta han liker med på kino.

Heldigvis fører dette til at vi får mer tid til andre karakterer, og denne filmen har en pen del av de. Pelsgjengen fra forrige film kommer tilbake, selv om den mest morsomme fra forrige film, ekornet Tina, har en sterkt redusert rolle, siden hun, og mange av de andre jentene (tviler på at dette er tilfeldig, og jeg er ikke en fan), ikke blir med til Alaska og er ute av historien til etter klimakset. Til kompensasjon, så får vi mye mer tid med kodiakbjørnen Wilbur, som bringer med seg noen fantastiske humor- og actionscener. Desverre får vi også mye mer tid med vaskebjørnen Trapper, hvis humor har en 50/50 treffsikkerhet på det beste. Mye av denne humoren har kanskje truffet bedre om det ikke var dubbet på norsk, men det er den, og alle forsøk på ordspill, og all komisk rytme, går ofte ut av vinduet når man dubber.

Nye “ansikt” i filmen er got tatt imot. Den tradisjon- og pengebetatte oljemagnaten Connor Mandrake, som har et mediebilde som en Silicon Valley hipster, er en fantastisk motspiller for moderne miljøhistorier, og hans plott for å sikre seg Alaskas naturressurser er skremmende realistisk. I hvertfall for oss som har sett hvordan Amerikanske selskap har sikret seg olje i vår verden.

Det at denne filmen er laget av et ikke-Amerikansk animasjonsstudio har nok en innvirkning på humoren, og det takker jeg mye for. Favorittøyeblikket mitt personlig kommer når vi ser forskjellen på hvordan det er å reise mellom den Kanadiske og den Amerikanske grensen, og akkurat som i den forrige filmen, så er det mye latter å få ut av de halvmilitæristiske vaktene som heltene må unngå.

Hvis du ikke har sett Bigfoot Junior så blir det vanskeligere å anbefale denne filmen, men siden jeg selv ikke hadde sett den før etterpå, så kan jeg si at du ikke går glipp av mye, i ihvertfall ikke plott-messig. Du får mange gode øyeblikk her, og jeg tror du må være ganske kynisk for å ikke le i løpet av filmen. Selv om jeg anbefaler å se den på engelsk, om dere ikke trenger å tenke på de mindre i familien. Det er lov å unne seg en optimistisk og koselig film nå om dagen.

Familien Bigfoot – Regi av Jeremy Degruson og Ben Stassen. Spilletid: 1t 29 min. Land: Belgia Norgespremiere 23.10.2020. Skuespillere: Jesper Leporanta, Øyvind Borgermoen Lyse, Christian Greger Strøm. Aldersgrense: 6 år.

Relaterte innlegg