Ujevn mafiafamilie

Farvel til mafiaen – Regi: Luc Besson – EuropaCorp / Relativity Media – 1 1. 51 min.

deniro_thefamily-640x360

Et tidligere høytrangerende mafiamedlem, Giovanni (Robert De Niro), og hans familie, blir flyttet til en trøtt og alminnelig bygd i Frankrike. De har forrådt og tystet på sine mafiabrødre, og er nå en del av det amerikanske vitnebeskyttelsesprogrammet. Programmets sjef, Stansfield (Tommy Lee Jones), forsøker å holde familien i sjakk slik at de skal unngå å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet, og unngå klammeri med loven. Mafiamentaliteten ligger så dypt støpt i familien at de nok en gang finner tilbake til gamle uvaner. Mens de forsøker å innrette seg i den nye bygda, prøver fortiden å hente dem inn. Mafiabossen som havnet i fengsel grunnet Giovannis vitnemål, har ikke glemt dem, og går til ekstreme lengder for å få sin hevn.

Allerede i åpningsscenen blir vi introdusert for mafiaens brutalitet og denne scenen demonstrerer akkurat hva familien forsøker å unnslippe. I Giovannis indre monologer forsøker han å overbevise seg selv om at han er en god mann som ikke har skadet noen som ikke fortjente det, og at han angrer på livet han har utsatt sin familie for. Samtidig er familien oppslukt av mafiamentalitet, og takler hverdagen på samme måte som kriminelle ville ha gjort. Filmen legger også opp til at de omfavner denne oppførselen. Giovannis kone, Maggie (Michelle Pfeiffer), går ikke av veien for å sprenge sin lokale butikk til himmels etter hun overhører nedsnakking om sine landsmenn fra lokalbefolkningen. Barna deres, Warren (John D’Leo) og Belle (Dianna Agron), følger samme sti og bruker mafiateknikker for å tjene sine egne formål på den nye skolen deres.

Hele familien omfavner den kriminelle holdningen de hadde i sine forrige liv, samtidig som de går aktivt inn for å fortrenge den. Alle rollefigurene i denne familien går fram og tilbake på hva de egentlig vil, noe som blir til et rot i den delen av filmen som er ment for å være reflekteringsinspirerende og dramafokusert.  Skuespillernes framføring av sine roller er for det meste flat og lite troverdig. Robert DeNiro gjør en rolle han har gjort mange ganger før, men leverer ikke noe nytt eller spennende denne gangen. Den eneste som utmerker seg veldig er Michelle Pfeiffer som gir troverdig liv til sin karakter, Maggie, utført med innlevelse og innsats.

Som enkeltindivider er rollebesetningen uinspirert og kjedelig, men når de er sammen, og blir presentert som en familie tar interessen seg opp. Det er morsomt å se hvordan en familie som er så dypt påvirket av mafiaholdning prøver å fungere i et samfunn som er helt ukjent for dem. Seerne kan lett bli sjarmert, og utvikle sympati for dem etter som plottet utvikler seg.

Filmen vinner på å presentere en gjennomtenkt utførelse av satire som setter en mørk og humoristisk undertone gjennom mye av opplevelsen og filmens tema. Mangt et smil og latter kan lure seg ut når Farvel til mafiaen leverer komiske elementer, men filmen når ikke helt opp med mye annet.

Farvel til mafiaen er langt ifra perfekt, men holder mål som enkel underholdning. Hvis du forventer Gudfarens kaliber vil du bli skuffet, men dette er en film som ikke kaster bort tiden din hvis du vil ha en enkel mafiafilm servert, om du stiller deg ukritisk til mer enn selve mafiaaspektet. 

Espen A. Henriksen

24 år gammel fra kalde Nord-Norge. Nærmere bestemt en liten bygd i Nord-Troms som ingen har hørt om. Elsker film og audiovisuell kunst generelt. Liker fantasy, og sci-fi bøker. Skjønnlitterær skriving er morsomt også!