Film fra sør: Alejandro Jodorowsky

La meg fortelle dere om min reise til Oslo i håp om å se mesterregissøren Alejandro Jodorowsky i levende live. I det øyeblikket jeg fant ut at han skulle være til stede under Film fra sør-festivalen i Oslo, hvor han også var æresgjest, var det som om dette var et guddommelig kall som sa at dette var en pilegrimsreise jeg måtte ta, siden han var et av mine største spirituelle forbilder og som har hatt en stor innflytelse, ikke bare på min filmrepertoar, men også i mitt religiøse liv. Så jeg kjøpte togbilletter, og i tillegg også billetter til visningene av hans to filmer The Dance of Reality og The Holy Mountain, hvor Jodorowsky selv skulle være tilstede.

Jeg tenkte også at det var en av de siste gangen jeg kunne ha noen som helst mulighet til å treffe ham. Etter en nesten søvnløs natt, i iver etter å møte Jodorowsky, satt jeg endelig på toget til Oslo. Men det var på toget at jeg nyheten kom om at mesteren selv hadde avlyst sin reise på grunn av lungebetennelse. Så klart var det forståelig at han ble anbefalt å ikke komme. Han er jo tross alt åttifem år.

Riktignok hadde han sagt ja til å bli intervjuet via Skype fra sin leilighet i Paris, men disse intervjuene kunne ikke vare mer enn femten minutter, noe som betydde at det ikke ble noen mulighet til å ha spørsmål fra publikum. Riktignok var Jodorowsky superlivlig med den samme tankevekkende og skandaløse humoren, den samme tykke aksenten og ikke minst det samme glimtet i øyet. Han var som alltid festens midtpunkt, og fikk folk til å le og applaudere flere ganger.

Men det hersket fremdeles en viss sørgmodighet i lufta. Var dette som å le av vitser som en døende mann forteller på sitt dødsleiet? Og under visningen av The Holy Mountain fryktet mange at det verste hadde skjedd da kinopersonalet ikke fikk kontakt med verken Jodorowsky eller hans kone på Skype. Kunne dette bli en av de hvor-var-du-da-det-skjedde-øyeblikkene? Men etter et kvarters ventetid pustet publikum lettet ut da Jodorowsky endelig dukket opp på skjermen.

Fikk jeg noe spesielt ut av denne ”spirituelle” reisen? Både ja og nei. Hvis jeg for eksempel hadde hatt muligheten til avbestille reisen hadde jeg nok ikke dratt. Men i vært fall hadde jeg avtalt å besøke en venn som bor i Lillestrøm, så reisen hadde jo enda et formål utenom Jodorowsky-besøket. Kanskje har jeg lært det ikke er verdt bryet og pengene å dra hele veien ned til Oslo bare for å se et bemerkelsesverdig individ når sjansene er store for at man blir skuffet uansett?

Men det er jo tross alt ikke noe rart i å dra lange avstander for se sitt favorittband opptre live. Jeg kunne jo ha prøvd å spurt om å få pengene igjen for billettene. Men jeg tenkte at jeg egentlig burde gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg jo dette nå for å vise min indre solidaritet til Jodorowsky, og tanken på at jeg dro hele den lange veien for å møte ham viste jo tross alt hvor mye han har betydd for meg som person. Også var det en opplevelse å se hans nyeste film The Dances of Reality. Og enda bedre var det å se The Holy Mountain en andre gang, som jeg garantert kommer til å sette høyere opp på favorittlista mi.

Jens A. Takle

21 år gammel, fra Sandnes og går 2. året på filmvitenskap. Er en svært ivrig filmentusiast som har sett det meste av det som er å se. Har som mål her i livet å se alle filmene som står oppført i boka "1001 filmer du må se før du dør", og er allerede et godt stykke på vei.