Månedens film: September

The Fisher King (1991) – Regi: Terry Gilliam – Columbia Pictures Corporation – 2 t. 17 min.

FISHERKING-SPTI-09.tif

Den arrogante og narsissistiske Jack Jukas (Jeff Bridges) er en av New Yorks mest høyprofilerte radioverter med et rykte for å være brutal og kvast. Omsider får hans misantropiske budskap fatale følger da en fanatisk lytter begår massemord etter en av hans sendinger. Skyldfølelsen blir utålelig og tre år senere er radiokarrieren hans i ruiner. Det eneste som berger Jack fra gatene er et dysfunksjonelt forhold med videobutikkeier Anne. En natt bestemmer han seg for å begå selvmord da han møter Parry, en sinnslidende men samtidig barmhjertig uteligger med oppdrag fra Gud. Jack er overbevist at ved å hjelpe Parry tilbake på føttene vil han oppnå en avbikning med hans mørke fortid. Venneparet tar oss med på en rørende og til tider lumsk ferd gjennom New Yorks gater. Parry møter hans drømmekvinne Lydia. I håp om at kjærligheten vil overkomme vrangforestillingene prøver Jack ved hjelp Anne å spleise dem.

Visuelt er filmen for det meste noe manglende, fylt av urbane scener man har sett tusen ganger før. Stort sett følger filmen Jacks alminnelige virkelighet gjennom New Yorks trange og overbebygde gater. Men med det samme man føler seg trygg, kommer Parrys univers på bane. Vemmelig visjoner av lugubre monstre og en rød belysing bryter inn, som en påminnelse på Parrys tilstand. Disse scenene er for sjeldne etter min mening. Uten disse intense scenene mangler karakteren dimensjon og er farlig nær i være en stereotypisk Robin Willims rolle. Storylinen utfoldes sømløst, oppbygging av plotten kommer snikende på uten å røpe for mye om slutten.

Scripten er det Richard LaGravenese (P.S. I Love You, The Mirror Has Two Faces) som er ansvarlig for. Med en portefølje bestående kun av romantiske verker, er The Fisher King et avvik. Regissøren Terry Gilliam (Frykt og avsky i Las Vegas, Brasil) er i aller høyeste grad kjent for å skape banebrytende verker og i lys av denne trenden må jeg si meg skuffet. For å ha New York som setting og dens hjemløse som tema, hadde filmen en lett og munter stemning. Noe som overhode ikke står i tråd med tema. Dette kunne skyldes Robin Williams’ elleville karakter Parry, om det ikke hadde vært for de surrealistiske sekvensene som viser Gilliams sanne karakter som regissør. Storbyens fasade hadde et idyllisk preg; tiggerne var sjarmerende og karismatiske. Til og med aristokratene provoserte nærmest ingen avsky, noe som tyder på et halvhjertet forsøk på en blockbuster. Tross Gilliams mange blundere og LaGraveneses ekspertise innen romantikk, bryter det en dyp sorg igjennom. Dette er helt klart på grunn av skuespillergigantene som tar for seg rollene.

Jeff Bridges (Den store Lebowski, Crazy Heart) briljerer i hans rolle som Jack Jukas. Med store porsjoner sarkasme og overlegenhet, kan man ikke unnvære i hate hans rolle. Robin Williams (Dead Poets Society og Good Morning, Vietnam) er som skapt for rollen som den energiske og livsglade uteliggeren Parry. Rollenes motsetninger brakte en dynamikk på et mesterlig plan. Mens Jack gir en avsmak for omverdenen, suger Parry oss inn i hans fortryllende delirium og skrekkinnjagende hysteri. Anne, spilt av Mercedes Ruehl (Big, Slaves Of New York), fremhever Jacks arroganse ved å spille hennes rolle som en simpel arbeiderklassedame på troverdig vis. Det samme gjør Amanda Plummers (Plup Fiction, Butterfly Kiss) som Lydia for Parrys mange eksentrisiteter, som en innadvent og mystisk kontorrotte. Å se skuespillerne spille ut sine roller er selve definisjonen av fryd.

Konklusjon: en særklasses film, visuelt leverer filmen fantastisk gode gullkorn, men ikke hyppig nok. Filmen er en krysning mellom My Fair Lady og Dr. Jekyll og Mr. Hyde, med kanskje litt mer av det siste. Skuespillerprestasjonen kan kun forklares som vidunderlig. Robin Williams klarer å provosere en symfoni av følelser i hans rolle som den optimistiske uteliggeren og med god hjelp av Jeff Bridges’ mørke rolle som Jack. Vil en se et testament til Robin Williams glittende karriere, er dette filmen å se.

Travis Ravn

25 år fra Los Angeles og har en kjærlighet for film i blodet. Om det måtte være en lattermild barneanimasjon eller en skrekkingivende horror, svart/hvit eller 3D, ser jeg kunst i bevegelse.