Fredriks topp 10 – 2015

1. Inherent Vice – Paul Thomas Anderson

ivHelt på toppen hos meg troner årets aller deiligste film. En film som fører deg inn i en rus hvor man ikke klarer å holde styr på noen ting, og i den ansvarsløsheten mister man noe tungt og ubehagelig. Man mister noe tungt og finner tilbake til noe lett og ledig som ligger i det å riste av seg alt man må tenke på, på samme måte som hovedkarakteren Doc er helt i tåka til en hver tid. Filmen er en prøvelse i å henge med, den krever mer enn én titt for å få litt grep om den. Men hvis den ikke hadde lent seg på det, ville jeg ikke ha sett på den som årets beste film. Første gang jeg så den, var jeg forvirra, men grenseløst fascinert og nysgjerrig. Jeg klarte ikke vente med å se den igjen, og igjen. Tegneserieaktige karakterer, narrativ av en morsfigur, glidende og gyldenfarget kinematografi og en mystisk krimgåte ála Scooby Doo – hvordan kan dette ikke være årets deiligste film sier nå jeg. En barnefilm på frikeres premisser.

2. Sicario – Dennis Villeneuve

sicarioDennis Villeneuve fortsetter spenningstradisjonen sin. Etter filmer som Prisoners og Enemy, kommer Sicario, som fortsetter å holde oss anspente og tvinger oss inn i det grusomme. Sicario har et soundtrack jeg ikke har hørt maken til, det er ikke musikalsk, men underbyggende og skrikende. På samme måte som Roger Deakins’ glidende og nysgjerrige, men konfronterende kinematografi, presser det anspente lydbilde oss sakte inn i situasjonene og det groteske. Filmen er en avdekking av de tingene vi ønsker å se, selv om vi vet at det vil ødelegge oss. Vi ønsker å avdekke tingenes opprinnelighet, på samme måte som hovedkarakteren Kate prøver å være en hederlig politikvinne i en møkkete og ustyrlig mannsdominert gjeng. Hvor det ikke lenger er det gode som skal fjerne det onde, men en kamp mellom to sider hvor skillene viskes ut. Nyansene blir mer komplekse, og kampen mellom det gode og det onde kan ikke styres ut i fra én gitt mal. Det må menneskelighet til, menneskelig grusomhet. En av årets absolutt mest spennende filmer, med et beist av et lydbilde. Hele filmen er et gigantisk beist.

3. Mad Max: Fury Road – George Miller

madmaxPå samme måte som Star Wars er også Mad Max: Fury Road en av årets mest etterlengtede filmer. Og forventingene har helt klart blitt oppfylt. Dette er absolutt årets beste og reneste actionfilm. Fury Road ønsker å være en cheesy actionfilm, men nettopp fordi den er så lite unnskyldende ovenfor seg sjøl, står den for alle valgene sine og blir intet mindre enn et mesterverk. I samme slengen som den pumper ut kompromissløs action, har den klare budskap som styrker filmen. Kompromissløsheten i filmen er i den samme ånden som de eldre Mad Max-filmene. Det at det står en fyr på toppen av en gigantisk monstertruck og spiller elektrisk rockegitar som spruter flammer, setter prikken over i’en for min del. George Miller har gjort det han kan best, han har gått all in og laget en av de beste actionfilmene jeg kan huske å ha sett i senere tid. Det er dette jeg vil ha når jeg skal se sjangerfilm, den skal faen meg skrike sjangeren sin i trynet mitt, med glimt i øyet selvfølgelig.

4. Louder Than Bombs – Joachim Trier

louderthanbombsJoachim Trier får virkelig vist muskler i sin siste spillefilm, det er ikke lenger tvil rundt hvem som er Norges flinkeste regissør. Louder Than Bombs er et fantastisk komplekst relasjonsdrama pakket inn i enkelheten i menneskelig kommunikasjon. Denne filmen bærer så mye mer enn det virker som, på samme måte som språket til filmens karakterer bærer så uendelig mye mer enn det virker som. Denne filmen handler om prosessen hvor ting må dekodes og forstås gjennom deres relasjon i forhold til hverandre. Det er ingen av de som har valgt å være sønn, far eller bror, men sånn er det blitt og nå må de finne ut av det. Filmen har en spesielt god casting, karakterene fungerer veldig bra og rollene de har i filmen og familien er så troverdig. Årets dramafilm!

5. En natt i Berlin – Sebastian Schipper

en natt i berlinOm En natt i Berlin er en realistisk fremstilling av Berlin og ungdommene der, er umulig for meg å si, men jeg følte hele filmen et intenst nærvær. Det at hele filmen er skutt i én tagning er ikke bare teknisk mesterlig, det styrker også dette nærværet. Man blir tvunget til å være med på hele turen, det er ingen snarveier. Denne tvangen bygger oppunder en empati på et dypere nivå, empatien er ikke kreert på samme måte som mange andre filmer, der man spiller på visse følelser. Her er man med personene i filmen hele veien, du blir kjent med disse lokale ungdommene i akkurat like stor grad som filmens hovedperson – den utenforstående Victoria. Hennes følelser blir dine følelser, det sitter så nært og så skarpt at man må henge med. I et av filmens høydepunkt hvor Victoria spiller piano for en av de lokale, for så å plutselig gi seg da hun faller ut av transen sin og tilbake i sin selvdestruktive mistro, viser hovedkarakteren seg i sitt aller mest praktfulle. Hun har jobbet alt hun kan, men det har ikke holdt, derfor har hun kommet til Berlin for å lete etter noe hun ikke aner hva er.

6. Ant-Man – Peyton Reed

antmanSelv med en uhyre klisje narrativ, ble dette årets underholdningshøydepunkt for min del. En eksplosiv film med jordnær og kjapp humor. Det var noe nært perfekt ved den for min del, den klarte å være akkurat den filmen den skulle være. Peyton Reed har ikke tatt seg vann over hodet, men har ei heller vært uambisiøs. Filmen er ikke noe mer enn det som skjer i kinosalen, og det kler den så jævla bra.

7. Star Wars: The Force Awakens – J. J. Abrams

star wars
Årets aller mest etterlengtede film! Her har vi en regissør som virkelig har gjort jobben sin riktig med respekt for hele pakka. For Star Wars er nettopp det – en pakkedeal. J.J. Abrams har stappa filmen full av gøyalt fansnadder og referanser man virkelig kan sette pris på. Det er noe spesielt han har fått til, en slags hyllest til de gode Star Wars-filmene hvor den koselige jordnærheten er blitt beholdt. Humoren er 10/10 og fungerer akkurat sånn som jeg vil ha det i et univers som Star Wars – lettbeint og cocky. En av årets beste kinoopplevelser – her snakker vi prima eventyrfilm for alle og en hver.

8. It Follows – David Robert Mitchell

itfollows

David Robert Mitchell putter oss inn i ett nostalgisk univers, hvor premissene er selvskrevne. Mye av estetikken minner om åttitallet, men allikevel er det noe ved det som er moderne og umulig å plassere. It Follows virker på meg som en hyllest til videospill, åttitallet, grøssersjangeren og ”gjengen” man vokste opp med. Soundtracket i It Follows er helt klart årets beste, og fungerer som et svært ambient synthverk i seg sjøl. Filmen er dvelende, lengtende og uholdbar i sin fremtreden, på samme måte som filmens vesener. Filmen ble liggende i meg som en uforståelig ambivalens i lang tid etter jeg hadde sett den, den utfordret meg på en måte jeg ikke klarte å ta tak i. Etterhvert som jeg prøvde å nøste opp i filmens mystiske kraft, ble jeg mer og mer glad i den. Som om den var et ekkelt kjæledyr jeg hadde fått, og etter hvert blitt mer og mer glad i.

9. Wild Tales – Damián Szifron

wildtalesDenne novellefilmsamlinga med hevn som tematisk midtpunkt, var en av de friskeste pustene i fjorårets filmår. Som en distansert skandinaver på jakt etter de urgamle tilhørighet- og fellesskapsfølelsene, var det fantastisk å få være med på den Sør-Amerikanske tradisjonen. Humoren sparker meg rett i magen og minner meg om noe varmt og menneskelig, hvor distansen mellom det som sies og det som gjøres er lik null. Wild Tales er en av årets morsomste filmer, med et nærvær jeg ikke har sett eller følt maken til på lenge.

10. Ex Machina – Alex Garland

exmachinaMenneske eller maskin? Det er spørsmålet Ex Machina konstant stiller seeren sin. Det er også spørsmål alle karakterene konstant stiller hverandre. Gjennom Turing-testen kan man finne ut av om det er umulig å skille mellom en AI (Artificial intelligence) eller et menneske, altså om en AI er vellykket. Det er dette denne filmen dreier seg om. I sin glatte, rene og nærmest mekaniske stil, glir vi rundt i denne labyrinten av et hus (som for å forvirre oss enda litt mer). Karakterenes tvilsomme og skeptiske relasjoner til hverandre er med på å bygge oppunder en av årets mest uforutsigbare filmer. Selv om den muligens lener seg mye på sin uforutsigbarhet, syns jeg fortsatt alle filmens biter kan nytes i sin enkelthet. Kinematografien er nærmest arkitektonisk i sin oppbygning. Utsnittene hopper frem og tilbake mellom perfekt eleganse og sjarmerende ufullkommenhet. Hard betong og flytende natur. Disse skarpe skillene viskes ut og betviles underveis.

Fredrik Johansen

Kommer fra et bittelite sted som heter Årnes. Bor nå i Trondheim og studerer filmvitenskap ved NTNU. Har etterhvert forstått at film, kunst, musikk og god mat er det kuleste (KULtur). Liker ting som setter spor.