«Guernsey» – Mike Newell, du er ingen Bergman

Jeg har valgt å la være å kalle denne filmen for sitt fulle navn. Hvis du ikke har fått med deg, så du slipper å stoppe opp hver gang du hører Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai.

Guernsey er en liten og idyllisk øy utenfor Normandie, og filmen tar oss med dit i en intens scene som involverer nazister og noen britiske dåsemikler som handler i en konfrontasjon med dem. Dette igangsetter en hemmelig bokklubb. Filmen hopper noen år frem i tid til 1946 og introduserer forfatteren Juliet (Lily James), som får en invitasjon av en bokklubb ved navnet «Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai,» som hun synes høres festlig ut. Det blir en inspirasjon til en ny bok for henne. De eksentriske britene inviterer henne til denne mystiske bokklubben med det fjonge navnet. Den ble startet opp da øya var okkupert av nazistene, og hemmeligheter som ble gjemt vekk under krigen kommer frem. Hendelsene tilspisser seg blant annet når hun faller for en annen mann enn den hun er forlovet med.

Mike Newell har ennå ikke overrasket meg, og det gjelder denne filmen også. Det er et melodramatisk verk som verken belyser karakterene eller historien. Det er synd for her har begge muligheten til å skinne. Dette er et biografisk drama som har en ryggrad innenfor god dialog. Lily James og flere av de andre skuespillerne gjør en formidabel innsats, men den følelsesløse regien til Newell hemmer det han kan få ut av dem. Selv om den har et sjarmerende utgangspunkt, godt hjulpet av den ymse og festlige tittelen forsvinner, så blir ikke karakterene noe levende. Tenk på hvor mye Ingmar Bergman fikk ut av karakterene i tunge dialogscener som fant sted inne i et hus. Dette kunne vært en film av dette kaliberet, for dette ser det ut som Mike Newell tester ut her, men treffer ikke helt, uansett hvor mye skuespillerne prøver. Og noen ganger vet jeg ikke helt hvilken tone han ønsker å få frem. Er det en biografisk dramafilm, en cheesy kjærlighetshistorie eller prøver han febrilsk å lage en britisk komedie?

Dette søvndyssende verket er ikke en katastrofe. Langt ifra! Det mest levende i filmen er omgivelsene, som får Guernsey til å bli en film om nettopp Guernsey. Jeg hadde aldri hørt om denne øya før nå, og gjett om jeg har lyst til å besøke dette stedet. Det ser ut som en vakker, antikk perle ute i den engelske kanal. Bruken av lokasjoner er fremragende, særlig middelalderslottene som er både monumenter i bakgrunnen, men lokasjoner karakterene puster og beveger i. De grå brosteinene. Menneskene på markedet. Strendene på utkanten av øya. Dette er helt nydelig fotografert og i samspill med god kostymebruk. Den pene kinematografien gjør Guernsey levende (stedet, ikke filmen).

Guernsey er et varmt og nostalgisk verk jeg føler veldig lite av. Prestasjonene er gode og de prøver så godt de kan å gi filmen det fantasifulle og festlige elementet, men Mike Newells regi demper dette. Han er ikke en flink dramatiker. Til syvende og sist gir han oss et gjesp.


Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai – Regissert av Mike Newell; skrevet av Kevin Hood; med Lily James, Matthew Goode, Jessica Brown Findlay 
Spilletid: 2 t. 3 m. Land: England. Premiere: 25. mai 2018. Aldersgrense: 9 år