Meny Lukk

“Hotel Mumbai” – Realistisk råskap og nyansert medmenneskelighet

[usr 4]

Den 28. november 2008 ankom en gruppe med pakistanske Jihad-terrorister havna i Mumbai i India med en gummibåt. I løpet av fire dager utførte gruppen til sammen 10 angrep som tok livet av rundt 170 mennesker og skadet enda flere. Hotel Mumbai er en film som skildrer et av disse virkelige angrepene, nemlig angrepet på det luksuriøse Hotel Taj i hjertet av Mumbai.

Dev Patel (kjent fra Slumdog Millionaire) spiller Arjun, en av de knippe ansatte som vi blir introdusert for inne på hotellet før selve skytingen starter. Han er det nærmeste man kommer hovedrollen i denne sterke og menneskelige filmen. Arjun jobber som kelner på Hotel Taj der filosofien til de ansatte er å i så stor grad det lar seg gjøre, behandle gjestene sine som guder. Arjun er lykkelig gift og jobber på Taj for å kunne brødfø sin gravide kone. Historien til Arjun starter på dagen før angrepet. Han har klart å miste skoene sine og møter opp på jobb i sandaler. Dette fører til at sjefen hans gir oppgaven om å servere på en rik russisk fest, og gi den generøse driksen som følger med, til noen andre enn Arjun. Gjennom angrepet vier han seg til å gjøre så mye han kan for å redde og betrygge de vettskremte gjestene

Flere andre historier og perspektiver inne på hotellet blir også introdusert før angrepet begynner. Uten å gå for mye inn i detalj skildres filmens handling, råskap og spenning mye gjennom disse karakterene. Disse er blant annet det amerikanske ekteparet David (Armie Hammer) og Zahra (Nazanin Boniadi), russiske forretningsmann Vasili (Jason Isaacs) og kjøkkensjefen Oberoi (Anupam Kher). Utenom sistnevnte er de fleste av rollefigurene vi følger inne på hotellet totalt fiktive. Men selv gjennom fiktive karakterer klarer filmen å holde fokus på en realistisk skildring av gjerningsmennenes nådeløse brutalitet og ofrenes redsel og total hjelpeløshet.

Hotel Mumbai er uten tvil en vanskelig film å se. Volden i filmen er direkte, utmattende og skys aldri vekk fra. Kontrasten mellom de livredde gjestene fanget inne på hotellet, og de helt upåvirkede gjerningsmennene er påfallende. Hvert eneste skudd fra gjerningsmennenes AK-47 er tydelig like kaldt, slitsomt og ubarmhjertig som gjerningsmennene selv. Likegyldigheten disse ekstremistene har ovenfor sine egne grusomheter er nesten like provoserende som hvordan de rettferdiggjør sine handlinger på religiøst grunnlag. Hotel Mumbai er en film om den heroiske staben på Hotel Taj som gjennom hele mareritt-situasjonen gang på gang setter sine gjesters liv før sine egne. Samtidig er dette en film som skildrer farene med «religiøs» ekstremisme og hvor altoppslukende og hjernevaskende det kan være. Ikke ulikt virkeligheten er samtlige angripere i filmen unge menn overbevist om at det de gjør både er rettferdiggjort og nødvendig av religiøse årsaker. Disse menneskene er hjernevasket av det undertrykkende og hatefulle ekstrem-religiøse systemet de kommer fra. For dem er døden et mål i seg selv så lenge de klarer å ta med seg flest mulig uskyldige i samme slengen. Filmen skildrer dermed i ubehagelig grad hvor nådeløst dette terror-systemet er mot både sine ofre og overbeviste tilhengere.

Det skal sies at skuespillet i filmen er utrolig godt. I motsetning til konvensjonelle actionfilmer der det gode tydelig settes svart på hvitt opp mot det vonde, er karakterene vi følger i Hotel Mumbai nyanserte karakterer med egne motivasjoner, karaktertrekk og bakgrunner som gir de fleste skuespillerne et bredt spekter å spille på. Selv om de fleste karakterene er fiktive, blir filmen realistisk underholdende og nesten personlig gjennom øynene handlingen skildres gjennom. Hovedfokuset er på ofrene og resultatet gir filmen en veldig medmenneskelig følelse.

Filmens 2 timer og 3 minutter kjennes på kroppen i ettertid. Det er fullverdig kritikk å si at Hotel Mumbai på tross av sine mange nervepirrende og effektfulle scener blir litt for lang og utstrakt. Selv om karakterene er godt skrevet og utført på skjermen kunne filmen ha vært hakket mer fokusert uten å miste sine grunnleggende kvaliteter. Dette er en liten kritikk på en ellers godt gjennomført film.

Med tanke på Utøya angrepet i 2011, og filmene som har kommet nå i ettertid rundt Utøya, er det ikke vanskelig for en nordmann å forestille seg hvor hardt det kan være for indere å se Hotel Mumbai. Spørsmålet forblir, slik som med alle filmer som skildrer ekte tragedier og terrorangrep i denne skalaen, hvorvidt det er riktig å lage et stykke audiovisuell underholdning av en virkelig hendelse der så mange virkelige menneskeliv gikk tapt. Si hva du vil om filmindustrien, men det er vanskelig å nekte for at det er en industri som til syvende og sist er styrt av penger og profitt. Et argument mot produksjonen av slike filmer er at det er galt hvordan mange av de kan utnytte realitetens grusomheter for lett-tjente penger og dårlig sjanger-underholdning. På den andre siden kan det være mulig at det i bunn og grunn ligger et genuint ønske og behov hos filmskaperne om å fortelle en medmenneskelig historie som massene kanskje ikke viste at de trengte. Hvorvidt det er etisk riktig å lage filmer om virkelige grusomheter er en interessant diskusjon som det utvilsomt er verdt å ta. Til syvende og sist trenger man ikke like at filmene lages, men om vi først skal akseptere at slike hendelser gjøres om til underholdning, er Anthony Maras’s debutfilm Hotel Mumbai et av de beste tilfellene.

Hotel Mumbai – regissert av Anthony Maras; skrevet av John Collee og Anthony Maras; med Dev Patel, Armie Hammer, Nazanin Bonidai, Tilda Cobham-Hervey, Jason Isaacs og Anupam Kher. Spilletid: 2t 3m. Land: USA, India, Australia . Premiere: 14.06.19 Aldersgrense: 15 år.

Relaterte innlegg