«I Can Only Imagine» – Kristent håp i filmform

I 1999 skrev Bart Millard (J. Michael Finley) sangen «I Can Only Imagine». I 2001 ble sangen en stor hit og endte til slutt om med å bli den bestselgende kristne singelen gjennom tidene. Så hvordan ble denne enormt populære sangen til? Som Amy Grant (Nicole DuPort) sier i filmens første sekvens «You didn’t write this song in ten minutes, it took a lifetime». Deretter begynner tilbakeblikket til Bart Millards liv.

I Greenville, Texas vokser Bart opp med sine foreldre. Faren (Dennis Quaid) er voldelig mens moren (Tanye Clarke) er beskyttende. Farens utbrudd er en konstant trussel for Bart og miljøet i hjemmet veier tungt på den unge gutten. På en kristen sommercamp møter han sin store kjærlighet, Shannon Street (Madeline Carroll) og blir i større grad enn før introdusert til kristendommen, noe han allerede har oppdaget gjennom kristen musikk. Livet tar en vondt vending da moren stikker av og Bart blir boende alene med sin far. Flere år senere, gjennom en musikklasse på videregående åpner det seg nye muligheter. Like etter uteksamineringen forlater han faren og starter et nytt liv på veien med sitt nye band MercyMe. Flere nedturer og utfordringer venter og musikkarieren får ikke den pangstarten han hadde håpet på. Han besøker etterhvert faren igjen som nå er en kristen mann, og forholdet deres tar en ny vending grunnet farens religiøse konvertering og livstruende sykdom.

At filmen har en kristen undertone, eller rettere sagt, en kristen kjerne, er det umulig å legge skjul på. Med et nesten «himmelsk lys» og skinnende bokstaver settes tonen allered i åpningsbildene, en tone som fester seg som filmens ryggmarg fra start til slutt. Det å finne noe godt i det vonde, å følge det man drømmer om, og evnen til å tilgi er filmens sentrale temaer. Dette er ikke noen ny vri på filmatisk tematikk, forskjellen er vinklingen som ligger i bunn. Den religiøse tonen er flere ganger ekstremt påtrengende til den grad at filmens fremtreden og billedbruk blir klisjeeaktig og nesten direkte latterlig. I en spesielt minneverdig scene er vi vitne til at Barts far bokstavelig talt kryper til korset (i form av en bjelke) etter å ha bedt om tilgivelse. Jeg hadde klart meg fint uten.

Vakre, gyldne bilder i samarbeid med følelsesladet filmmusikk fyller mange av filmens sekvenser. Det gir en nesten drømmeaktig og inspirerende «glow» i stil med historien som fortelles. Erwin brødrene har tydeligvis notert seg hva som setter følelsene i spill hos folk flest, men det går litt vel langt. Fortellingen fremstilles langt mer ekstraordinær og viktig enn den sannsynligvis er. Det er som om filmen hele tiden leter etter ser etter en unnskyldning til å sette på noe trist musikk. For det er dessverre nettopp musikkbruken, ofte kombinert med nærbilder, som styrer det emosjonelle aspektet av fortellingen og til tider er det nesten som å sitte å se på en trist minnesmontasje og ikke en faktisk film. Erwin børdrene gjør alt de kan for å levere et emosjonelt smell, men de prøver i overkant mye.

Det må også sies at filmen overdramatiserer flere deler av Millards liv. Bart Millards bror finnes ikke engang i denne fremstillingen. Sannheten inneholder ikke den dramatiske timingen som filmen gjør og enkelte hendelser er endret til fordel for økt medfølelse og høyere grinefaktor. Vi er vitne til en versjon av virkeligheten som spesifikt er designet for lerretet.

«I Can Only Imagine» leverer en historie om hvordan religion og tro hjalp Bart Millard gjennom noen av de vanskeligste stundene i hans liv. Det prøves for harde livet å gjøre dette til årets «tear-jerker» ved hjelp av typisk melodramatisk presentasjon. Filmens fortellermåte kombinert med det kristne budskapet vil nok i hovedsak fenge det kristne publikum. Enkelte ganger tvinger den seg likevel inn i hjertet til selv den mest gudsforlatte av tilskuere. En definitiv slager siste søndag på kristencamp, en noe overpyntet kristenfantasi for det øvrige publikum.

I Can Only Imagine - regissert av Andrew Erwin og Jon Erwin; skrevet av John Erwin og Brent McCorkle; med J. Michael Finley, Madeline Carroll og Dennis Quaid. Lengde: 1 t. 50 min. Land: USA. Aldersgrense: 9 år. Premiere: 14.09.18