Incoherent Vice

Inherent Vice – Regi: Paul Thomas Anderson – USA – 2 t. 28 min.

la_ca_1204_inherent_vice

1970. Los Angeles. Gitarklimpring fra de catchy tonene av «Dreamin’ on a cloud» av The Tornados høres. Vi bader i den sterke strandhimmelen, som er full av forurensning, og møter Larry «Doc» Sportello (Joaquin Phoenix), en rusglad privatdetektiv som sporter sideburns og bustete, skittent hår. Hans eks-kjæreste, Shasta (Katherine Waterston), søker hjelp og forteller om hennes styrtrike elsker Mickey Wolfmann. De vil forhindre hans kone fra å ta pengene og plassere ham i et mentalsykehus. De innviklede handlingene sparker i gang, og gjør alt komplisert når Shasta selv er erklært forsvunnet.

Anderson har alltid imponert meg, men ikke like mye denne gangen. Jeg sitter med en del spørsmål, som jeg vedder på er skjult inne i filmen, gjennom hviskende dialog eller ved å pusle sammen hendelsene som finner sted. Problemet blir dermed at historien jeg deltar i er noe svak, med lite progresjon, lite å investere seg i og hele filmen blir bare usammenhengende. Jeg er fullstendig klar over at den faktisk skal være usammenhengende, men det er ikke et godt nok argument for å forsvare dette verket.

Gjennom en spilletid på to og en halv time følger vi Doc i et neo-noir som oser av marihuanalukt fra start til slutt. Det er en hybrid av 40-tallets noir-filmer (spesielt The Big Sleep), komedie, drama, dialogen fra Andersons tidligere filmer og det langsomme tempoet i hans senere verk. Inherent Vice er uten tvil unik.

Et kjennetegn fra noir-sjangeren er bruk av voiceover, men Joanna Newsoms voiceover i denne filmen var jeg ikke stor tilhenger av. Jeg følte aldri hun var interessant nok eller av noen betydning til å ha en voiceover under store deler av filmen. Det er ikke bare det som skurrer for meg, men det at P.T. Anderson greier å ta feil av to forskjellige narkotiske stoffer. Det er litt latskap fra en svært talentfull og nøyaktig regissør.

Bortsett fra dette har jeg få innvendinger mot filmen. Den oser av kul atmosfære, og til lyden av vibrafon og pizzicato-strykere, får vi en helt unik stemning av Jonny Greenwood, som har tidligere komponert musikk for Andersons filmer. Sammen med et fantastisk øye for kostyme, make-up, arkitektur og rekvisitter, får vi en nydelig tåkete setting i 70-tallets Los Angeles, som aldri føles konstruert.

Anderson er en mester i hvordan han velger å komponere bildene sine. Med et tett samarbeid med kinematografen skaper han alltid noe unikt og fabelaktig hver eneste gang (slik som denne denne analysen illustrerer). De lange tagningene i Magnolia og Boogie Nights står som blant mine favoritter, ettpunktsperspektivene i There Will Be Blood er nøye planlagt og den interessante rød/blå-fargebruken i Punch-Drunk Love gir oss en mye dypere historie enn vi trodde.

Selv om jeg aldri følte en grandios helhet i Inherent Vice, ser jeg klart og tydelig at dette er en Anderson-film. Til tross for mye dødvekt, vil mye sitte igjen i minneboka i lang tid. Spesielt skuespillerprestasjonene. En av Joaquin Phoenix’ støttespillere er Josh Brolin som Lt. «Bigfoot» Bjornsen, en hippie-hatende, veldressert offiser i LAPD. Dialogen de har i mellom er gull. I tillegg til Reese Witherspoon, Owen Wilson, Benicio Del Toro og fler utgjør de store deler av hva som får Inherent Vice til å fungere, til tross for at enkelte av karakterene kan være litt kjedelige.

Dette er nok Andersons svakeste film. Ikke at den er dårlig. Langt ifra. Det er bare at resten av arbeidet hans er helt glimrende. Regissøren selv har nylig sagt: «I never remember the plots of movies. I remember how they make me feel,» og det er den følelsen jeg nesten sitter igjen med i dette frustrerende, psykedeliske verket. Den er tung, vanskelig og utfordrende.

I en scene lager Doc et dårlig kart over tilknytningene i dette mystiske krimdramaet, og jeg sitter og prøver å gjøre det samme. Hans kart er uoversiktlig, rotete og laget av et røykende surrehue. Det beskriver veldig godt mitt inntrykk. Forrige måned fikk vi den forvirrende Jupiter Ascending, og gav oss et sabla rot av forklaringer, som ikke hjalp oss i forståelsen av filmen, mens denne her gjør det helt motsatte. Den klarerer ingenting. Alt er opp til seeren, noe som gjør Inherent Vice særdeles vanskelig å komme seg igjennom på første forsøk. Det er ikke gitt at tvetydighet er negativt, men det trakk litt ned på førsteinntrykket. Jeg hadde samme tanker rundt The Master, som jeg likte mye bedre andre gang jeg så den. Jeg håper det samme for denne.

Inherent Vice er verdt å se, for den er på mange måter helt enestående. Stram regi, nydelig atmosfære, godt skuespill, troverdig produksjonsdesign og bra dialogbruk, men jeg tror min oppfatning av filmen vil være annerledes andre gang jeg ser den. Hjemme i min stue med en pause-knapp, gjerne med et kommentarspor og et kart over hva i pokkers navn og rike skjedde i denne filmen.