«Interstellar» – Intet mer enn en god popcornfilm

I en nærliggende fremtid er livet på jorden nesten umulig. Tørke og massive sandstormer ødelegger avlinger, og mangelen på mat begynner å bli et problem. Menneskene trenger ett nytt sted å bo. Muligheten for dette ligger på fjerne planeter. Cooper (Matthew McConaughey), en tidligere NASA-pilot må lede en ekspedisjon gjennom et ormehull for å finne en ny planet og redde menneskeheten. Dette er en reise gjennom tid og rom som baserer seg på de villeste teoriene vi har om vårt univers.

Det er ingen som kan nekte for at Christopher Nolan er en filmskaper med store og ambisiøse idéer. Interstellar er kanskje hans mest ambisiøse film hittil. Og det er også kanskje hans beste. Alle scenene ute i verdensrommet er storslåtte og spektakulære. Kombinert med det gode lydbildet er ferden gjennom ormehullet en fantastisk kul opplevelse. Det er nesten litt synd at vi nordmenn ikke får muligheten til å se filmen slik den var ment å bli sett: i megaformatet IMAX. Dette kan også kanskje være et lite problem. Det er flere bilder som helt tydelig var ment for å være større. Hvis du, sånn som meg, er veldig fascinert av verdensrommet, og såkalt “space porn”, kan dette være verdt kinobilletten alene, i hvert fall hvis du har muligheten til å se den i en stor sal.

Dessverre føler jeg at det er en stor mangel på utforsking av verdensrommet. De fjerne planetene blir skuffende lite utforsket, og de er veldig uinspirerte. Når man først skal lage en film med andre planeter hadde det vært gøy om noe helt unikt hadde blitt skapt. Vi får heller aldri vite helt hvor de er i forhold til jorden. Alt dette må vike til side for historien som utspiller seg her hjemme på jorden. Det største problemet ligger i at det er langt mindre interessant enn det som skjer ute i rommet med Cooper og hans mannskap. Alt som utspiller seg på jorden er der kun for at Nolan skal få frem sine store filosofiske idéer. Jeg ville mye heller hatt en kortere film der vi kun fulgte romferden.

På mange måter er det skuespillerne som bærer historien. Matthew McConaughey og Anne Hathaway, som spiller Amelia (en del av besetningen til Cooper), bærer historien ute i rommet. Jessica Chastain, i sin rolle som Coopers datter Murph, bærer historien på jorden. Det er bare et stort problem. Alle karakterene er som knagger Nolan kan henge historien sin på. De gjør på en måte ikke så veldig mye, og det føles aldri som om karakterene var ment for akkurat de skuespillerene som spiller dem. Det er kun Cooper, Amelia og Murph som kan kalles karakter, og selv de er underutviklede og standardiserte. Alle andre er der kun for eksposisjonens skyld. Dette fører til at de er totalt uinteressante, og man bryr seg egentlig ikke om hva som skjer med dem. Det blir også da veldig åpenbart hvem som eventuelt kan dø, og hvem som ikke kan det. Roboten TARS (Bill Irwin) er uten tvil den beste karakteren. Hans spøkefulle personlighet bringer litt sårt tiltrengt humor til filmen.

Filmens store feil og mangler bygger i veldig stor grad på Nolan-brødrenes noe underutviklede manusferdigheter. De gode, store og ambisiøse idéene er der. Men evnen til å fortelle en slik stor historie på en god og oversiktlig måte er ikke der. Mye av dialogen går med på å forklare hva som faktisk skjer. Dette er når de ikke spytter ut småkleine linjer som “Love is the one thing that transcends time and space”. Det er neste som om alt er hentet fra en sitatbok.

Handlingen er også til tider veldig usammenhengende og mangler en god rytme. Det er nesten som om ting bare ble funnet på underveis mens manuset ble skrevet, noe som er spesielt tydelig gjennom tredje akt. Det er også et alt for sterkt fokus på filosofien om at mennesker ikke er “størst”. Noe der ute er større enn oss. Dette tar ofte fokus vekk fra den faktiske historien. Det hele ender opp med å bli et klisjefylt rot.

Nolan insisterer ofte alt for hardt på hva du skal føle. Altfor ofte tys det til nærbilder av karakterer som griner. Kombiner dette med et sentimentalt stykke av komponist Hans Zimmer, så kan man fort bli litt lei. Spesielt når det er vanskelig å bry seg om karakterene. Det er også litt irriterende at man aldri får lov til å trekke sine egne konklusjoner om hva som foregår inne i karakterenes hode.

Noe som er gledelig er at Hans Zimmer endelig er tilbake i storform. Han har komponert et virkelig godt stykke musikk, som fungerer veldig godt for seg selv. Zimmers musikk kombinert med de ellers stille romsekvensene skaper en slags behagelig ubehagelighet. Dessverre er ikke implementeringen av musikken alltid like god. Under de mer dramatiske scenene er musikken skrudd opp så høyt at du er helt avhengig av underteksten for å få med deg hva som blir sagt. Det er til tider ubehagelig høyt.

Et spørsmål mange stiller seg er om dette er Nolans store mulighet til å vinne en Oscar. Interstellar stiller veldig sterkt i de tekniske kategoriene. Det ville ikke overasket meg om den knabber med seg alt der. Matthew McConaughey kommer mest sannsynlig til å få en nominasjon. Men siden han vant i fjor, for en langt bedre prestasjon i Dallas Buyers Club, tviler jeg veldig sterkt på at han vinner igjen. Nolan på sin side vil være heldig hvis han får en nominasjon for regi og beste film, men det skal godt gjøres at han faktisk vinner.

Interstellar har et uoversiktlig manus. Filmen er komplisert bare for å være komplisert. Og den er for lang. Men romsekvensene er spektakulære, og vel verdt kinobilletten alene. Hvis du ser etter en popcornfilm og en god blockbuster, er dette filmen for deg. Hvis du forventet en ny 2001: En romodyssé, har du kommet feil. Er du fan av Nolans tidligere filmer, er det stor sjanse for at du også kommer til å like denne. Jeg kan ikke gjøre annet enn å sitte igjen litt småskuffet. Dette skulle bli filmen som beviste for meg at Nolan er å regnes som en av de store.

Regi: Christopher Nolan – USA – 2 t. 49 min.

Sondre Hareide

Twitter: @sondrehareide Liker bra film. Ikke så stor fan av dårlig film. Har ansvar for publisering av innhold. Har også designet nettsiden.