«Ishavsblod – de siste selfangerne» – En dokumentar i særklasse

 

Vi har vel alle sittet og himlet med øynene over det åpenbart stage¢a dramaet i Viasats ”realityserier”, som Ice Road Truckers og Deadliest Catch, imens vi venter på at reklamepausen på den kanalen vi egentlig så på er over. Dette er ikke tilfellet i Ishavsblod – de siste selfangerne. I denne intelligente dokumentaren møter du et mannskap av selfangere med ordentlig hjerte og oppriktige problemer. Vi følger deres oppturer og nedturer på det de frykter er en av de siste seljaktene, da dette er et døende yrke.

Det kan tenkes at en dokumentar om seljakt kan være morbid og deprimerende å se på, men dette er ikke tilfellet. Med en ivrig kameramann som våger seg tett innpå mannskapet, til tross for stressende situasjoner og at de er på en trang båt, resulterer i en dokumentar som viser skjønnheten i yrket. Respekten de har for dyrene, pliktfølelsen de har for jobben de gjør, og kameratskapet de bygger seg i mellom romantiserer kulturarven som er seljakt. På båten er det stadig noe som skjer, for seljakt er ingen ufarlig jobb. Om det ikke er motorproblemer, storm eller utfordrende jakt som skaper friksjon i hverdagen deres, så byr alltids det personlighetsfylte mannskapet på spenning mellom slagene. Derfor får dokumentaren en fin flyt og blir aldri kjedelig å se på.

Regissørene hever filmen over den klisjeen å ha en masete voiceover gjennom hele seansen. De viser heller stor tillitt til filmens evne til å fortelle med bilder og handling, ved å la praten mellom mannskapet fortelle det som må fortelles. Jeg ble stadig imponert over hvor mange vakre og kreative bilder fotografen prestere å fange, med den begrensede plassen og det utfordrende klimaet vedkommende måtte jobbe med. I tillegg var det noe utrolig eksotisk ved å se jegerne hoppe fra isklump til isklump, og se skipet bane seg igjennom isflakene i havet mellom Island og Grønland. Det medfølgende stilige og eventyrerske musikksporet minnet meg faktisk om en western. En western med driftende isflak og seljegere, isteden for støvete prærier og dusørjegere.

For å konkludere vil seg si at Ishavsblod – de siste selfangerne er en visuelt stimulerende, interessant og selvsikker dokumentar, som forteller en virkelig historie om kameratskap, plikt og håp, uten å gjøre dette på den enkleste måten. Personene er ekte og sjarmerende, og fungerer derfor som perfekte medier til å formidle det de har å lære bort om selfangst. Jeg vil råde alle og enhver til å se denne fordi den er en utmerket dokumentar i sin form, og kort sagt noe du ikke ser til vanlig.

Ishavsblod - de siste selfangerne - Regissert av Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen. Spilletid: 98 min. Nasjonalitet: Norge.