«Jack Reacher: Never Go Back» – Skulle nok ha gått tilbake

Tom Cruise er av en eller annen grunn tilbake som Jack Reacher, ex militær-politimannen uten legitimasjon, en adresse eller mer enn et bytte klær. Igjen er han klar for å knekke armer, slå tryner og skyte pistoler for å sloss for urettferdige beskyldte menneskers frihet. Denne gangen blir han selv blandet inn i en stats-konspirasjon, etter han oppsøker en militærkvinne (Cobie Smulders) han har flørta med på telefonen, som vet noe hun ikke burde vite. I tillegg til dette, kaster de inn en 16 år gammel jente i rollen som Reachers hittil ukjente datter, fordi det er en oppfølger, og det kreves litt mer kjøtt på beinet enn sist gang.

Vel, det lille ekstra kjøttet på beinet gjør lite. Den første Jack Reacher filmen var overraskende bra. Det var godt å se Cruise tilbake i en rolle som ikke var i Mission:Impossible, selv om karakteren ikke var så veldig langt ifra. Men denne oppfølgeren klarer på en eller annen måte å føles mindre, selv med 30 millioner mer i budsjettskassen. Mens den første filmen spilte med en mann som skjøt uskyldige mennesker på gaten, og tok noen virkelige sjanser, er det her snakk om et statlig finansiert militærselskap som selger våpen til rebeller for å tjene en ekstra slant, uten at det noensinne føles som en trussel.

Actionsekvensene er tilbake, og Reacher er fortsatt like driftig til å sparke ræv, det er bare synd at klippingen ødelegger for mye av det, og gjør de stilige kampsekvensene til blaffe generiske slossescener istedenfor de hardtslående litt-vanskelig-å-se-på scenene forgjengeren hadde. Jeg må også legge til ord om lydbruken i actionsekvensene, som til tider er helt ekstrem, både i volum, og realisme. Tenk lyden av et knyttneveslag i Indiana Jones, i en film som skal fremstå som realistisk. Det funker ikke helt, og det føles ofte overveldende.

Det å gi Reacher en datter  føles også lite gjennomtenkt, utenom at det gir han en emosjonell trigger til å drepe. Danika Yarosh som spiller datteren gjør også en ganske svak rolle, som gjerne kan være takket et teit manus som velger å behandle henne som et barn istedenfor et menneske. Vi blir fortalt at hennes mor er en narkoman prostituert, og datteren skal være ganske «ghetto», men hun føles fortsatt ikke som noe annet enn enda et millenniumsbarn som ikke liker å følge regler. Dette fører jo selvfølgelig til at hun alltid kommer i problemer, som gjør at Cruise må begynne å oppføre seg som en pappa, men fortsatt en pappa som knekker nakken til badguys foran nesa hennes.

Cobie smulders spiller samme rolle som Rosamund Pike i den forrige, bare at denne gangen er det litt romanse inni bildet, tror jeg iallefall da. Det skjer liksom aldri noe mellom dem, men de vitser veldig mye om det da. Skurkene er også ufattelig lite minneverdig. Det er først en fyr i militæret, og så finner vi ut at det egentlig er en annen fyr i militæret, og så en tredje, som bare blir overkomplisert, og gjør at vi ikke får noe forhold til hvem trusselen egentlig er.

Det er skuffende at franchisen skulle gå denne veien, da Tom Cruise er en fyr som generelt sett er gøy å se på, og den første filmen var veldig lovende. Oppfølgerens plot er svakt, og til tider overkomplisert, som styrer vekk ifra den relativt lettbeinte forgjengeren. Actionsekvensene er der fortsatt, men de er ikke like behagelige (eller ubehagelige) å se på. Alt som gjorde den første filmen så appellerende har blitt tonet ned, for å gi rom for få andre ting, ment for å styrke opplevelsen, men som heller ender opp med å svekke det hele. Undertittelen til filmen er «Never go back», men jeg tror nok at det riktige valget her hadde vert å faktisk gå tilbake, og latt den solide forgjengeren ligge.

 

Jack Reacher: Never Go Back - Regissert av Edward Zwick, skrevet av Lee Child, Marshall Herskovitz, Richard Wenk og Edward Zwick, med ;Tom Cruise, Danika Yarosh og Cobie Smulders. Spilletid 1 t 57m. Land: USA. Premiere 28.10.16