Vi befinner oss i Tyskland på slutten av 50-tallet. Den fryktelige skyggen av andre verdenskrig henger fremdeles over landet og den tyske dommeren Fritz Bauer har jernet i ilden når det gjelder å bringe de siste nazistene til retten. En mann er i søkelyset: Adolf Eichmann, som hadde hovedansvaret over logistikken og transporteringen av jødene til konsentrasjonsleirene. Nå har Bauer fått en ledetråd om hvor i verden Eichmann befinner seg, og jakten på Det Tredje Rikets “sjefsbøddel” er i gang.
Jakten på Adolf Eichmann starter med en kanon introduksjon og etablerer karakterenes motivasjoner på en god måte. Hvis du følte en indre spenning bare ved å lese beskrivelsen av filmens plot i første avsnitt, så føler jeg med deg. Den legger opp spillebrikkene til en spenningsthriller, og jeg satt på kanten av stolen da vi tidlig i filmen lærte hvilken rolle Eichmann hadde under krigen. Men spillebrikkene når ikke langt uten spenningen. Filmen er i bunn og grunn litt kjedelig.
For det første skapes det gale forventninger med dens action-fylte trailer og norske tittel. Den engelske tittelen er The People vs. Fritz Bauer, som den også heter på originalspråket. Det er ikke denne “jakten” som er poenget ved filmen, men utforskingen av Bauers karakter og stålvilje til å finne Eichmann, uten at filmen i seg selv viser noen interesse av søket i det hele tatt. Hvorfor strukturere filmen opp på denne klønete måten? Jeg får inntrykk av at det har blitt prøvd å sette dette verket opp som en spenningsthriller, men manus har blitt gjennomskrevet av usikre forfattere, som prøver å kombinere historie og dramaturgi, uten å egentlig vite hvordan man skriver en film om Fritz Bauers søken etter Eichmann. Den greier ikke helt å kombinere rettssalsdramaet, thriller-aspektet, den personlige utforskingen av Bauer og den historiske gjenfortellingen, som vil fort bli et altfor mettet verk. Den har også et sub-plot hvor homofili er involvert, som er nesten mer engasjerende, men sliter litt med å føle relevant.
Dette er det som trekker ned en særdeles solid film. Alt annet sitter nesten helt på plass. Jeg får assosiasjoner med nyere tyske filmer som De andres liv og Der Untergang – det tredje rikets siste dager fra forrige tiår. Her også greier de å få på plass kostyme, musikk, slående skuespillerprestasjoner og guffen, tysk stemning til det perfekte, selv om noen av gatene og bilene i denne filmen føles som en del av et sett.
Jakten på Adolf Eichmann er nesten en god film og fremdeles verdt å se. Den gir oss et flott innblikk på 50-tallets Tyskland og folkets apatiske forhold til krigen, i lag med et autentisk studie av jøden Fritz Bauer. Filmen sliter dessverre med å fange seeren. Den har en utrolig engasjerende idé, og historien vekker interesse, men dør helt ut og blir en billig, ustrukturert og annenrangs biografi-film på NRK 2.
https://www.youtube.com/watch?v=51LxgkWqlNI
Jakten på Adolf Eichmann – Regissert av Lars Kraume; skrevet av Lars Kraume, Olivier Guez; med Burghart Klaußner, Michael Schenk, Ronald Zehrfeld. Spilletid: 1 t. 45 m. Land: Tyskland. Premiere: 2. september 2016. Aldersgrense: 6 år
