«Jigsaw» – Har du fantasi nok til å skremme deg selv, funker den

Jeg er ikke spesielt fan av en gore. Jeg tryglet om å se filmen i påvirket tilstand, vel vitende om at jeg ikke liker denne typen film, og da jeg fikk se listen over pressevisninger lo jeg høyt. Både av meg selv fordi det egentlig var ganske morsomt at jeg fikk filmen selv om alle visste jeg ikke likte sånne filmer, og fordi jeg hatet meg selv for å ha gjort dette mot meg selv. Noe motvillig dro jeg på visningen, og da jeg først var alene i salen vurderte jeg å sette meg nærme utgangen. Det endte med at jeg satte meg lenger opp for å unngå å bli skremt bakfra.

Jigsaw åpner med en jaktscene som kunne vært tatt i fra GTA. Med biljakt, politibiler, piggmatter, og krasjer er det en håpefull start og jeg blir nesten investert. Videre fortsetter anslaget med scenen vist i traileren, hvor fem personer sitter med en bøtte lenket til hodet og de våkner en etter en. De får vite at de må frigjøre seg fra sine synder, og spillet er i gang. Alle utfordringene har et begrenset spillerom, både fysisk og tidsmessig, og en kjenner fort på presset karakterene befinner seg i.

Da det ene liket etter det andre begynner å dukke opp rundt i byen, blir etterforskere Halloran (Callum Keith Rennie) og Keith Hunt (Clé Bennett) satt på saken og de gir likene videre til rettsmedisinerne Logan Nelson (Matt Passmore) og Eleanor Bonneville (Hanna Emily Anderson). Da likene viser seg å ha puslespill-brikker på kroppen og dødsårsakene er såpass brutale, begynner Bonneville å si at Jigsaw er tilbake. Dette fører til interne intriger innad i etterforskningen samtidig som de må klare å løse saken.

Det blir, som jeg antar det er i de tidligere filmene, et kappløp mot tiden, seg selv og de rundt seg for å redde skinnet sitt.

Dette var ikke en film det var vanskelig å henge med på. Jeg vil gå så langt som å si at man antageligvis ikke trenger å se de andre filmene for å forstå handlingen. Og jeg kan stå som et bevis på det. Siden jeg ikke er fan av gore og slashere har jeg ikke sett de tidligere Saw-filmene, og jeg vet bare så vidt hva de handler om. Derfor ble mye av filmen brukt med lukkede øyne, hendene foran ansiktet, krøllete tær og biting på neglene. Man opplever fort klaustrofobien med karakterene, og føler med dem når noen tar et dårlig valg.

Filmen overrasket meg med ikke ett, men to plot-twists som var utført på en herlig måte, men dessverre for mye for hodet mitt å takle der og da. Etter å ha tenkt på det i timene etterpå og gått over filmen noen ganger i hodet, så er dette utrolig bra utført i mine øyne. En av twistene på slutten gjorde at jeg var veldig i konflikt med meg selv. Jeg dannet raskt relasjoner til karakterene, og da twisten kom fikk det meg til å tvile og angre på en del ting.

Spillet i filmen gjorde at jeg på et punkt ble litt nervøs der jeg satt, og jeg tok meg selv i å krysse fingrene for at kinoen ikke hadde satt opp en syk spøk om å lage et spill eller stenge oss inne i salen. Da fyren bak meg beveget på seg ble jeg veldig oppmerksom på omgivelsene mine og begynte å planlegge beste rømningsvei dersom noe skulle skje. Jeg øvde til og med på monologen jeg skulle holde til hva enn som skulle ta meg. Den endte egentlig bare opp med at jeg gråt, forklarte at jeg bare var nitten år, og at mine eneste synder er og kanskje være litt grådig, og ikke den beste kjæresten til tider. Innså fort at jeg hadde dødd, så da jeg slapp smertefritt ut av salen, var det et pust i bakken.

For meg utløste filmen en konfrontasjon mellom flight or fight refleksen en har. Noe fordi karakterene måtte ta det samme valget. Skal de kjempe eller gi opp? Favorittdelen min ved filmen var nettopp dette. Jeg følte meg delvis utrygg i salen, og det at jeg i det hele tatt tenkte på scenarioer hvor jeg måtte flykte eller sloss mot noen var en utrolig primitiv følelse. Det deltok i å utløse adrenalin som hjalp veldig med følelsen på filmen. Å gå så langt som å si at jeg identifiserte meg med karakterene vil jeg ikke si, men det var spennende og kjenne på en liknende følelse de antageligvis hadde.

Jeg tviler på at jeg hadde kunnet gå ut av salen med den følelsen jeg hadde dersom fight or flight ikke ble utløst. Misforstå meg rett, det var aldri et tidspunkt hvor jeg vurderte å dra, men tanken på en situasjon som kunne oppstå var spennende.

Definitivt ikke en type film jeg ville satt meg ned med popcorn for å kose meg med, men den har utløst en viss nysgjerrighet ovenfor gore-sjangeren. Det var like før jeg satte meg ned og så alle Saw-filmene før jeg skrev dette, men med noe tilsynelatende vett igjen lot jeg det være. Ikke den første filmen jeg vil anbefale noen å se på kino eller generelt, men en film med underholdningsverdi dersom du takler blod, gørr og innvoller. Det morsomste er at du ser innvollene bli dratt ut, og det er greit nok, men at du setter deg inn i scenariene, følelsene og psyken er det som virkelig skremmer deg.

Jigsaw – regissert av Peter & Michael Spierig; skrevet av Gregg Hoffman; med Laura Vandervoort, Tobin Bell, Callum Keith Rennie Lengde: 1 t. 32 min. Land: USA/Canada Premiere: 10. november 2017. Aldersgrense: 18 år .