«Johnny English Strikes Again» – Forutsigbar actionkomikk

Etter et syvårig avbrekk slår Johnny English til igjen som tittelen foreslår, men er slaget hardt nok?

Når et cyber-angrep ender opp med å lekke navnene på samtlige undercoveragenter i Storbritannia blir Rowan Atkinsons Johnny English dratt ut av pensjonisttilværelsen. Som landets siste håp må den inkompetente agenten komme til bunns til hvem som er mesterhjernen bak angrepene, og galskapen begynner.

Filmen tar for seg mange sprøe situasjoner og fargerike karakter og ender opp med å være en Johnny English film lik de andre både på godt og vondt.

Når jeg satt meg ned for å se filmen ble jeg pent nødt til å skyve vekk nostalgifaktoren som førstefilmen ga meg. Det er viktig å se en film for hva den er og ikke bare mimre over minnene de ga, men det nyeste eventyrer er faktisk mye tammere enn første film. Filmens helhet består av oppbrukte vitser brukt i utallige andre komifilmer, ja, til og med i de tidligere English eventyrene. Det føltes som hver en vits var bygd opp på at Johnny English, kjepphøy som han er, forklarer hvordan noe funker eller er og hvor punchlinen blir at han motbevises til fullt slapstick-kaos. Nå skal det sies at noen av disse scenene satt og jeg humret godt, men når så å si det samme skjer om og om igjen så føltes det hele bare trettetende og forutsigbart. Nærmest ingen scener gjør noe du er uforberedt på, men likevel er den absurde handlingen akkurat fjollete nok til å holde på interessen.

Ikke bare er humoren forutsigbar men også selve historien som blir fortalt. Du som seer vet med én gang hvem som er skurken og hvordan handlingen kommer til å utspille seg, men dette er noe jeg får inntrykk av filmskaperne vet, og dermed leker han seg med klisjéene, som tidvis sjarmerer

Det er alltids en fryd å se Rowan Atkinson på storskjermen fordi han er en av nåtidens morsomste fysiske komikere, men på grunn av det satt jeg igjen med tanken «hvorfor flirer jeg ikke mer?» Filmen har jo de rette elementene for å skape reale latterkuler!

Filmen er pen å se på til tross for delvis uren cgi. Skuespillerne gjør det beste ut av det de har å jobbe med, hvor lyspunktet er den endeløst talentfulle Emma Thompson i rollen som Storbritannias statsminister. En morsom liten touch er også Olga Kurylenko, som tidligere har spilt Bond-Jente.

Den mangler frekkheten til Austin Powers og for den saks skyld vittigheten til Mr.Bean. Rowan Atkinson sier i et intervju med Filmmagasinet at filmen er «ment for hele familien», og det er helt greit så lenge alle kommer ut like underholdt.

Filmen er langt ifra en katastrofe som andre spionkomedier som f.eks The Brothers Grimsby, men er uten tvil tammere enn den Atkinson vi er vant til. Filmen er hakke bedre enn forrige i filmserien, Johnny English Reborn, men følest fort som en prosedyre. Den har definitivt hits på tross av sine misses, så om du er blodfan av disse filmene så tviler jeg på at denne komer til å skuffe.

Johnny English – Regissert av David Kerr; skrevet av Neal Purvis og Robert Wade; med Rowan Atkinson, Emma Thompson, Olga Kurylenko, Ben Miller og Jake Lacy; Spilletid: 1 t. 28 m. Land: England. Premiere: 28. september 2018. Aldersgrense: 6 år