«Kometen» – Konturen av noe kult

Filmstudentene ved den norske filmskolen står bak denne spillefilmen på såvidt over en time, som til tross for noen sterke ideer sliter med å utvikle og pleie disse.

Filmen finner sted i en traurig norsk småbygd, hvor herreklippen koster 200 kr (usannsynlig) og det lokale motellet drives av en familie på tre. Under mystiske omstendigheter forsvinner faren, og Gustav (Axel Bøyum) og moren (Cecilie Mosli) blir etterlatt med mange spørsmål og et motell å drifte. Gustav er overbevist om at en UFO har tatt med faren, og at han vil komme tilbake om 10 år.

Filmen gjør et hopp, og vi møter Gustav igjen som 20-åring, fremdeles besatt av tanken på at faren skal komme tilbake når en komet passerer jorden. Forholdet til moren er så som så, de er begge ofre som på hver sin måte sliter med å akseptere status quo. Dagene går med til å undersøke UFOer sammen med den milde og varme bygdeoriginalen Bill (Jørgen Langhelle), før Gustav en dag møter den vakre og livlige Charlotte (Theresa Frostad Eggesbø) og blir hodestups betatt.

Jakten på den forsvunne pappaen, og Gustavs egen reise ut av en emosjonell hengemyr driver filmen fremover, stadig nærmere tidspunktet for kometens tilbakekomst. Vi i publikum mistenker i takt med Gustav at faren neppe er tatt av romvesner, men muligens har stukket av fra kone og barn.

Det brukes mye tid og krefter på å sette opp hele UFO-greia, og særlig når filmen er så kort som den er får vi ikke egentlig tid til å henge med i svingene. Filmen er tilsynelatende en slags norsk sci-fi, men så plutselig er den noe helt annet, og vips så er den slutt. Enkelte aspekter og sekvenser oppleves også som lite troverdige, og handlingstråder og karakterer føles understimulerte. Charlotte, som er en kul karakter og en fin kontrast til Gustavs snåle og innadvendte lynne, ender til syvende og sist bare med å være en festlig kjærlighetsinteresse for Gustav. Cecilie Mosli som deppa og bitter mor skulle jeg gjerne også blitt vist mer av.

Poenget her er ikke at Kometen maler for bredt eller tilbakeholder informasjon, det er heller at filmen lider kraftig under av å være så kort. En ekstra halvtime ville kanskje ha vært klypen med salt i kakaoen, og gitt dybde og farge til det som bare kjapt kikkes på i filmen.

Kometen havner forøvrig på lista over utroverdige dansescener i 2017.

Filmens desidert kuleste scene utspiller seg mellom Trond Espen Seim og Bøyum, som i en spent og ukomfortabel samtale virkelig nailer å mane fram såre og nakne følelser, i det som ellers kunne føyd seg inn i rekken av småkleine dialoger. I dette øyeblikket faller brikkene litt på plass, og man ser klart og tydelig hva Kometen vil være. Og det er egentlig veldig kult.

Når kometen omsider passerer jorden igjen aner man også konturene av schtilig filmkunst, men det store følelsesmessige klimakset uteblir. Engasjementet for karakterene er ikke stort nok, dessverre.

Rent estetisk er Kometen ganske så fin. Kameraføring er riktignok litt passiv og lite spennende, men i det som egentlig er ganske grå og traurige omgivelser styrer filmen unna det grelle og triste, rent bildemessig. Et hint av sci-fi, og norsk bygdeestetikk tatt på kornet fungerer overraskende godt sammen.

Det er ikke annet å si enn at Kometen er en for kort film, som vier historien for lite tid og rom til å blomstre. Det er allikevel lett å ane konturen av noe stort og fint imellom linjene, så det skal bli spennende å følge med på regissør Bård Røssevold og resten av gjengen fra den norske filmskolen i årene som kommer.

Kometen - Regissert av Bård Røssevold, Skrevet Torben Bech; med Axel Bøyum, Theresa Eggesbø, Trond Espen Seim, Cecilie Mosli, Jørgen Langhelle. Spilletid: 1 t 12 min. Nasjonalitet: Norge. Premiere: 08.12.17