Kosmorama 2017 – Stemningsrapport for de første 24 timene

Vi er godt inne i andre dag på Kosmorama, og som forventet er stemningen akkurat der den skal være. Områdene er fulle, visninger blir utsolgt, og jeg er seks filmer inne i programmet mitt. Hittil har det vert skikkelig nivå på hva jeg har sett, og selv om jeg ikke føler at jeg har kommet helt inn på det skikkelige kjøttet jeg vet festivalen har å by på.

 

Programmet mitt skulle egentlig begynne med Chan-Wook Parks The Handmaiden, som må må være den filmen jeg gleder meg aller mest til å se (idet jeg skriver denne setningen hører jeg på soundtracket til Oldboy, som er en av mine kjæreste favorittfilmer noensinne). Men for første gang i festivalens historie var festivalens første visning utsolgt. Jeg kan mildt sagt si at jeg ble skuffet, men, at festivalens første visning er utsolgt spår ingenting annet enn godt, og det gleder meg.
For å bote for at jeg mistet The Handmaiden, endte jeg opp med å se My Highschool Sinking Into The Sea. Og å si at jeg det var å bote blir feil, for det var absolutt en opplevelse uten like. En animasjonsfilm helt utenom noe annet jeg har sett, som blandet simplistiske vannmalte animasjoner med virkelighetsbilder og en sinnsyk form for surrealisme både innholdsmessig og stilmessig.

 

Neste film ble Liberation Day, om det høykontroversielt band (Basically det samme som Rammstein, kanskje bare en dråpe mer melodiøst) som blir verdens første vestlige band som får lov til å opptre i Nord-Korea. Spør du meg så er alt som omhandler Nord-Korea verdt å se, selv om denne gjerne ikke var av den aller mest interessante sorten, så var det fortsatt en underholdningsbombe med råstilig musikk.

 

Jeg gikk så videre til Dogs, en rumensk western som dessverre ikke klarte å fenge meg helt, selv hvor stilfull og krypende den var. Det kan være forståelig hvorfor festivalen har vektlagt denne som en å få med seg, men jeg kan bare si at dette ikke er filmen du har lyst til å sette deg i om du kjenner søvnlysten krype, for den kommer garantert til å utfordre tålmodighetsevnene dine.

 

Første dagen gikk mot slutt, og endelig kom kronjuvelen jeg hadde gleda meg mest til den dagen (uten The Handmaiden da selvfølgelig), Free Fire. Og uten å gå noe innpå det, så gledet jeg meg ikke uten grunn. Dette var nøyaktig det jeg ble lovet, og mer. Et fantastisk sluttskudd (eller 300+ fantastiske sluttskudd) på en hovedsakelig herlig første dag, som lovet for en enda mer glimrende neste dag.

 

Og glimrende neste dag har det i alle fall vert. Jeg har fått sett både The Chocolate Case og Home, henholdsvis om barneslaveri i sjokoladeproduksjonsindustrien og ungdomsdrama som minnet skammelig mye om NRKs SKAM med litt mer tyngde og litt mindre uviktig forholdsdrama.

Jeg kjente faktisk at jeg trengte å ta en pause fra å se filmer for å tømme ut hva jeg har opplevd hittil, spesielt de to jeg har sett i dag, som begge to virkelig sitter igjen med meg her jeg sitter, og som jeg virkelig anbefaler videre til enhver som finner tid i Kosmoramaprogrammet sitt denne uka!

 

Denne pausen min nå gikk dessverre utover Operasjon Ryggseck, som jeg har hørt bli kalt for Finlands Citizen Kane. Jeg kjenner på tapet, men også hvor godt det var å roe nervene sine litt. Jeg har tross alt tre flere filmer å få med meg i dag, og ser på klokka at jeg har kneppe halvtimen før det er på an igjen. Jeg kjenner allerede at det blir en hard uke, men om jeg får like mye ut av de kommende visningene som jeg fikk utav disse, så tar jeg gledelig imot mer ømme rumpeballer av de hakket-mindre-enn-behagelige kinosetene her på Nova.
Snakkes på festivalen folkens! Dette er absolutt et år å få med seg, men pass på å skaffe dere billetter til både The Handmaiden, Sameblod og Kjempen, ettersom jeg hører rykter om at det meste av billetter til alle disse er utsolgt :O