Meny Lukk

Kronikk: Ironikulturens arv

Bitre observasjoner rundt samtidens filmlandskap.

I et intervju med New York Times fra 2001 reflekterte John Carpenter over en utvikling innenfor skrekksjangeren som startet med Friday The 13th, hvor filmskaperne gjorde det bevisste valget å ikke skille tydelig mellom karakterene, og med det gjøre dem til generiske drapsofre. Dette tillot publikum å være foran dem, å kunne rope ut når de visste hvilken grusomme skjebne den neste karakteren hadde i vente hvis de åpnet den døra; appellen oppstod i å skape en interaktiv filmopplevelse, å la publikum føle seg overlegne i forhold til karakterene. Jeg siterer Carpenter fra senere i det samme intervjuet, hvor han treffer spikeren på hodet: «The audience often mistakes sincerity for weakness. They think that if you’re sincere, it’s corny. Strange, isn’t it?»

Carpenter pekte på noe han hadde lagt merke til innenfor hans sjanger, men siden da har fenomenet vokst til populærfilm generelt. Vi lever i en veldig merkelig tid, og samtidens publikum engasjerer seg på veldig merkelig vis med kunst, og særlig film. Særdeles vellykkede markedsføringer som Barbie/Oppenheimer, X-trilogien og Dune: Part Two var alle til ulik grad basert på memes og virale klipp fordi det er det som får folk i setene. Seriøse filmer må dummes ned i markedsføringen for å unngå stempelet «pretensiøst» og floppe.

Pretensiøst… et ord som har mistet all sin betydning og nærmest blitt et skjellsord mot de som tør og forsøker å engasjere seg på et dypere nivå med kunst, fra de som er for late og konforme til å gjøre det samme. Oppriktighet ses ned på fordi vi ikke med en gang kan være hevet over det og være fri til å forbli i vår egen boble. Ensformige konvensjoner om hva som er god film forgifter diskursen. En alarmerende andel av det allmenne publikum ser ikke film på en ansvarlig måte.

Dette er et sykdomstegn. Kulturen vår er infisert av en ironisk basill.

En typisk Cinemasins-thumbnail. Bilde: Youtube

Hva har skylda? Hvem er ofrene? Dette problemet har mange røtter, men jeg skal prøve å gjøre rede for de ulike sidene jeg har lagt mest merke til blant mine jevnaldrende og på sosiale medier. La oss starte med youtubekanalen hvis ettermæle fortsatt sitter langt inne i den yngre generasjonens sinn, nemlig Cinemasins. Da kanalen var på sitt aller mest populære (2014-2018 ish) virket det som om vi alle gjennomgikk en radikal endring i hvordan vi tilnærmer oss film. Vi begynte å ta frem forstørrelsesglassene når vi så film, i søken etter øyeblikk som kunne latterliggjøres, kronologiske feil, replikker som ikke hørtes hundre prosent naturlige ut, hendelser som ikke ga mening i henhold til resten av handlingen. En god film var en «perfekt» film, med lufttett manus, naturalistiske opptredener og ingen brudd i kontinuiteten. En hel generasjon lærte aldri hva filmens viktigste egenskap egentlig er, nemlig å formidle en verden full av mening gjennom bilder. Cinemasins og holdningene den populariserte hindret oss i å innta noe annet enn vårt eget, allmenne tankesett, og med det evnen til å forstå oss på kunst som bryter grenser.

Det bringer meg tilbake til Carpenters poeng. Denne besettelsen med plothull gjør det lett for folk å føle seg overlegne i forhold til filmen, selv når det ikke er meningen som i Friday The 13th. Istedenfor å bruke anledningen til å prøve å sette seg inn i hvordan filmen fungerer som kinematisk opplevelse, velger man heller å pirke i ting som logikken og dialogen, ting som i bunn og grunn er uviktig. Hvis den ikke oppfyller kravene, for eksempel hvis det er vanskelig å vite nøyaktig hva som skjer til enhver tid, dytter man filmen under seg, og anser den som uverdig for ens fulle respekt og oppmerksomhet. Christopher Nolan kommenterte dette tidligere i år i et intervju med Variety angående Tenet, en film dette gjelder i stor grad: «I feel like where people have experienced frustrations with my narratives in the past is sometimes I think they are slightly missing the point. It’s not a puzzle to be unpacked but an experience to be had, preferably in a movie theater but also at home.»

Det samme gjelder angående den grusomme diskursen rundt pretensiøsitet. Samtidens publikum liker ikke å bli utfordret intellektuelt i kinosalen. Vi vil forstå alt hele tiden, og hvis filmen er for langt oppe velger vi heller å trekke den ned til vårt eget nivå og komme med helt usaklige kritikker, istedenfor å klatre oppover etter den og utvide vår egen kapasitet til å fatte og lære av det vi ser.

Kunst eksisterer ikke for å ses ned på. Man kan selvsagt kritisere, man kan til og med slakte, men det forutser en rettferdig tilnærming allikevel. At man ser verket for det det er, og vurderer det etter det som former essensen. Når man besøker et galleri, vurderer man ikke først og fremst maleriene på penselstrøkene, men på den helhetlige opplevelsen bildet forteller og hvilke følelser det fremkaller. På samme måte fortjener filmer den tilnærmingen, men det har oppstått et ubalansert forhold mellom kunstner og publikum i kinosalen.

Kjernen av problemet jeg prøver å gjøre rede for her, det radioaktive avfallet i drikkevannet, er oppfatningen av at realisme/naturalisme og fullstendig oversiktlighet er målestokken for hva som er bra og hva som er dårlig. Dette burde ikke trenge en forklaring, men kun i et fåtall av filmer er det dette som er målet, enten det gjelder skuespill, manus eller atmosfære. Resultatet blir at filmer og opptredener som ikke er realistiske kun nytes av publikum på et ironisk nivå, hvorav uttrykk som «so bad it’s good» og «guilty pleasures».       

Cage i Mandy (2018). Bilde: XYZ Films

Det er mange kunstnere som har lidd store tap av omdømme som følge av dette, kanskje størst av dem er Nicolas Cage. I mine øyne bør det ikke være en brødsmule av tvil om at Cage er en av verdens dyktigste skuespillere. Ja, han har gjort mange merkelige økonomiske avgjørelser som har gjort at han er med i en del dårlige filmer, men han har fortsatt aldri lagt inn en halvhjertet opptreden, og kan på egen hånd gjøre en hvilken som helst film fordøyelig. Få andre er så dedikerte til arbeidet som ham, og få andre har en så stor kunnskap, glede og vilje til å lære om filmens historie som ham. Når Cage er på sitt mest stiliserte, hvor innflytelsen fra den tyske ekspresjonismen er tydeligst, er da han er på sitt beste. Publikum flokker til for å se Cage opptre, men hans særdeles eksentriske spillestil og personlige preg på karakterene han spiller har gjort ham til en slags vits, med et inntrykk av at enhver form for nytelse kommer fra et ironisk ståsted.

Men Twilight er kanskje det beste eksempelet på at ironisk nytelse, guilty pleasures, er konstruert av sosiale omstendigheter som skjuler en undertrykket genuin nytelse. Hvorfor er Twilight et popkulturfenomen? Hvorfor ses den om og om igjen til tross for at den er ansett som en usedvanlig dårlig film? Svaret er ikke mer komplisert enn at vi helt oppriktig synes det er bra, enten vi innser det eller ikke. Ingen hadde husket Twilight hvis den ikke var alle tingene den er latterliggjort for. Ingen hadde returnert til den hvis Kristen Stewart hadde spilt Bella Swan på en fullstendig realistisk måte, hvis manuset ikke var proppfullt av uforglemmelige, særs dramatiske replikker, hvis klippingen og CGIen ikke hadde sett upolert ut, eller hvis det ikke fantes et eneste hull i filmens logikk. Alt dette er ting folk bruker til å rettferdiggjøre en «objektiv» enstjernes anmeldelse på letterboxd hvor de samtidig skriver noe vittig om noe de elsker med Twilight. Publikum har blitt kondisjonert til å tro at det kun finnes en type film som er god: filmer hvor alt er gjort rede for og gir mening, hvor alt er realistisk i henhold til den virkelige verdens logikk. Film er ikke den virkelige verden!

Et av mange mesterlige innstillinger i Shyamalans Old (2021). Bilde: Universal Pictures

Et mylder av legendariske regissører slaktes i dag for å lage oppriktige, seriøse filmer. Noen profilerte eksempler er Francis Ford Coppola, Ridley Scott og Paul Schrader, men jeg vil trekke frem mannen som er kjent for sine store tvister, nemlig M. Night Shyamalan. Shyamalan er en av Hollywoods mest polariserende filmskapere for intet annen grunn enn at dialogen i filmene hans er urealistisk. Hvor er det man starter med denne? Avskyen mot Shyamalans filmer stammer fra at manus og dialog er det lettest identifiserbare aspektet ved film å legge merke til feil ved for generelle publikum, som har ført til misoppfatningen om at teksten er den viktigste delen i en film. La oss gjøre en ting klinkende klart: Film er først og fremst et visuelt medium, og bildet bør alltid være i forgrunnen. De aller fleste mennesker er visuelt analfabet. Vi lærer om verden gjennom tekst fra barndom til voksen alder, og hjernene våre er trent opp i å lese tekst før vi leser bilder. Det er ikke en ideell forhåndsinnstilling når man skal tolke et visuelt medium, men det første steget man må ta er å innse at film er nettopp det. Shyamalan er en mester i visuell storytelling, og er en av de mest originale stemmene som er aktive i filmbransjen i dag. Stilen hans utvikler seg konstant, og han ser ut til å ta større og større sjanser for hver film. I tillegg har filmene hans en oppriktighet ved seg som man ikke finner for ofte i dag. Den triste realiteten er at han nok vil forbli misforstått fordi den generelle oppfatningen av ham som en corny filmskaper og talentløs manusforfatter (noe som er feil, la også det være klart) ruger over ryktet hans som en mørk sky.

Hvis filmkunsten skal bestå, trengs det et oppgjør med hvordan mainstream publikum, og særlig unge mennesker, tilnærmer seg det. Hver og en har øyne, men ikke alle har lært seg å se. Ta kunst seriøst, og sett pris på de som fortsatt lager oppriktige filmer. Utallige dører vil åpne seg.

Relaterte innlegg