«Louder Than Bombs» – Treffer som en bombe

Louder Than Bombs er en unik film. Jeg kan aldri huske å ha verken sett eller hørt om en film med en lignende fortellerstruktur. Eneste filmen som kanskje ligner litt er kortfilmen Still, som også ble regissert av Trier. Det er som et slags puslespill, eller som et fletteverk, samtidig som at det ikke er det. Når man ser filmen er man aldri helt sikker på hva som egentlig er poenget med scenen, men du vet at du kommer til å forstå det etterhvert, eller i alle fall greie å sette en slags mening til det. Den er neste som en roman, den er fortalt i kapitler som fokuserer på hver enkel karakter, og den hopper frem og tilbake i tid. Og dette funker. Jeg tror ærlig talt ikke dette kunne ha fungert som en tradisjonell filmfortelling. Det finnes ingen protagonist eller antagonist, ingen av karakterene har en egentlig rolle. De er mer som tannhjul i en maskin som er der for at filmen skal fungere. Kanskje filmen best kan beskrives som en familiealbum bestående av små filmsnutter; mange kortfilmer som er satt sammen og som på et eller annet vis har en sammenheng.

Det er også litt vanskelig og si hva filmen egentlig handler om. På overflaten så handler den om Isabelle Reed, en krigsfotograf som tre år tidligere ble drept i en bilulykke. Vi ser på hvordan hennes barn, Jonah og Conrad, og hennes enkemann, Gene, prosesserer dette når en minneutstilling skal settes opp, samt et en minneartikkel skal publiseres om henne i The New York Times. Utstillingen og artikkelen river i gamle sår, og det allerede turbulente forholdet mellom Gene og Conrad settes på prøve. Samtidig sliter Jonah med å takle det og ha blitt far, og at han må være tilstede for å hjelpe til med å rydde i morens gamle bilder. Samtid som vi får servert denne historien som foregår i nåtid får vi også servert Isabelle sin historie. Mesteparten av Isabelle sin historie er fortalt gjennom de andre karakterene, vi ser hvordan hennes relasjoner til sine nærmeste var, eller hvordan de husker henne. Og det er kanskje det filmen egentlig handler om: hvordan vi husker våre nærmeste. Det er selvfølgelig mye mer enn dette, noe som kan gi mange interessante analyser.

Trier og Vogt har tidligere vist at de mestrer menneskelige relasjoner. De gjorde dette både i Reprise og i Oslo, 31. august.  Det er også disse filmen som legger grunnsteinen for Louder Than Bombs. Spesielt Reprise synes jeg var preget av at Trier prøvde seg frem for å se hva som fungerer. Oslo, 31. august var langt stødigere. I Louder Than Bombs har han tatt alt han har lært fra tidligere, og kombinert det i en film. Alt virker langt mer selvsikkert, alt har en mening utover det at det er kult – ikke at det er galt å gjøre noe fordi det er kult. Det gjør at filmen blir ekstremt tilfredstillende å se på. Det virker som at alt er skapt med intensjon, filmen føles langt mer personlig. Som noe eget. Louder Than Bombs er en film som virkelig skiller seg ut.

Disse menneskelige relasjonen hjelpes av en ekstremt god rollebesetning. Isabelle Huppert, Gabriel Byrne og Jesse Eisenberg leverer som forventet. De er allerede gode og etablerte skuespillere. Så det at de greier og spille komplekse karakterer med mange nyanser på en svært troverdig måte er egentlig ingen overraskelse. Det som er en stor overraskelse er Devin Druid, som spiller yngstesønnen Conrad. Det er sjeldent man ser så godt skuespill fra noen som er så ung. Han spiller på en så troverdig måte at det virker som at han ikke prøver en gang. Både Gabriel Byrne og Jesse Eisenberg blir til tilder fullstendig utspilt. Nå skal det sies at mye av dette muligens er fordi Conrad er mye lettere å sympatisere med, han er det nærmeste vi kommer et offer. Han har mistet moren i en kritisk fase av livet, han har blitt løyet til, og han er i en vanskelig fase av livet siden han ikke er særlig populær på skolen. Dette virker kanskje som en klisjé, men Trier og Vogt vet hva de driver med. Conrad er en sjeldent godt skrevet tenåring.

Mye av æren for at filmen er så bra som den er må også gå til Eskil Vogt, som skrev manuset sammen med Trier. Hadde det ikke vært for den unike strukturen hadde ikke filmen vært like minneverdig; den kunne fort endt opp med å bare være enda et familiedrama, noe vi har sett mange ganger før. Trier og Vogt utnytter filmmediet til sitt ytterste. De viser en enorm selvsikkerhet i måten de tør å ha scener som på overflaten kanskje virker meningsløse, bare for og senere i filmen gi mening. Dette gjør også filmen mye mer interessant å se på; du må jobbe litt selv, og du må sette deg inn i karakterene.

En annen talentfull nordmann som er involvert i dette er komponist Ola Fløttum. Hans musikk til filmen er noe av det beste jeg har hørt i en film i år, og jeg gleder meg virkelig til å høre det igjen. Det er musikken en så god film fortjener. Uten musikken hadde heller ikke filmen hatt den samme emosjonelle punchen. Det kan kanskje virke litt manipulerende, men jeg liker det, og tillater det.

Jeg liker kanskje Oslo, 31. august hakket bedre. Men Louder Than Bombs er uansett Triers magnum opus. Filmen han kommer til å bli husket for – jeg håper i alle fall det. Filmen er unik, den er vakker, den er poetisk, og kanskje til og med et mesterverk.

cp


Louder Than Bombs – Regissert av Joachim Trier; skrevet av Eskil Vogt og Joachim Trier; med Jesse Eisenberg, Gabriel Byrne, Isabelle Huppert, Devin Druid.
Spilletid: 1 t. 39 m. Land: Norge/Frankrike/Danmark. Premiere: 2. oktober 2015. Aldersgrense: 12 år.

Sondre Hareide

Twitter: @sondrehareide Liker bra film. Ikke så stor fan av dårlig film. Har ansvar for publisering av innhold. Har også designet nettsiden.