Månedens filmtips: The Fugitve Kind

Valentino Xavier (Marlon Brando), altså kjent som Snake Skin, desperat ønsker seg vekk fra sitt liv som entertainer i New Orleans. Etter at han arresteres i forbindelse med en fest, benytter han sjansen til å forlate byen, men kommer ikke lengre enn til ei bygd like utenfor. Med hans mystiske væremåte og filosofiske karakter er Val fokus for like deler fascinasjon og fremmedgjørelse. Som butikkmedarbeider hos Lady Torrence (Anna Magnani) skal vise seg at hans lugubre fortid er for lengst bak han, helt til Carol Cutrere (Johanne Woodward) en tidligere bekjent av Snake Skin dukker opp. Dette trekantdramaet og all dens kontrovers forverres av sørstatens intoleranse og fremmedfrykt. Tross hatet og fiendtligheten spirer kjærlighetsforholdene, men vinner han over?

Ved første øyekast kan denne filmen virke som et stereotypisk melodrama fra 50-tallet. Alle elementene er til rette: en einstøing som villeder seg inni en anspent og faretruende situasjon, men som overvinner gestaltene med hans forførende sjarm og utseende, som omsider vinner over de åpentsinnede og vakreste karakterene. Der filmen skiller seg fra en standard, overdådig og uinteressant drama fra denne epoken er at den baserer seg på Tennessee Williams Orpheus Descending. Dette i seg selv er slettes ikke uvanlig for Hollywood.

Tydelige eksempler på teateradapsjoner finnes det hav av, men Williams selv bidro med omskrivingen og dette er kilden til mye av filmens kaliber. Resultatet er poetiske dialoger, en solid protagonist og et drama med en ordentlig twist. Fra en tagning til en annen, leveres dype observasjoner i form av vittige dialoger. Det er ingen unødvendige karakterer og rollene entreer narrasjonen når det er behov for de, ikke når filmen dabber av. Filmen er nærest fri for klisjeer og filler i storylinen. Det er nettopp derfor filmen er et spennende prakteksemplar på at selv i de aller mest oppbrukte sjangere kan man innovere.

Marlon Brando i rollen som Valentino Xavier gir assosiasjoner til hans senere verk som Siste tango i Paris. Rollen er som skapt for Brando, hans egenskaper som skuespiller lyser gjennom og virker komplimenterende. Anna Magnani. som den lystfulle, lidenskapelige, men samtidig aldrende Lady Torrence, kan virke som en overspilt rolle i første akt, men briljerer i andre og tredje. Scenen er dermed satt for et dynamisk kjærlighetsforhold, og skuespillernes prestisje av den høyeste klasse. Johanne Woodward (Carol Curtere) stjeler rampelyset fra Magnani. Dette er på ingen måte en refleksjon på Magnanis prestasjon, men heller min forkjærlighet for de eksentriske kunstnersjeler i en blond innpakning.

Det er ikke brukt musikk i noe nevneverdig grad, som konsekvens hadde filmen et spenningsfylt og intenst preg. Valget var tydeligvis tatt med en hensikt og gjennomført med stort suksess. Sidney Lumet kan jeg ikke si meg overlykkelig med regisseringen av denne filmen. Kinematografien i The Fugitive Kind et labert forsøk. Klippene var lengre enn nødvendig og det var ingen tegn til rytme. Posisjonering av hendelsene i rommet ga ofte ikke mening. Fremfor alt er settingene kjedelige, det er bygde-Amerika, som du har sett hundre ganger. Med lange rekker av butikker på hver side av hovedveien, og svingende var ergerlig å se på oppimot denne fantastiske historien. Men det visuelle er heller ikke grunnen for å se filmen, som irritasjonsmoment var dette en bagatell.

The Fugitve Kind er en film med et budskap om forsoning og kjærlighet. Som et melodrama er den original og reflektert. Gestaltene er spennende og velfundert. Tross faktumet at regisseringen hadde sine feil, ville jeg sterkt anbefale denne filmen for alle og enhver. Dette er en film, men fremfor alt en fortelling, i mesterklasse.

cp


The Fugitive Kind – Regissert av Sidney Lumet; skrevet av Tennessee Williams og Maede Roberts, basert på teaterstykket Orpheus Descending av Tennessee Williams; med Marlon Brando, Anna Magnani.
Spilletid: 1 t. 59 m. Land: USA. År: 1960

Travis Ravn

25 år fra Los Angeles og har en kjærlighet for film i blodet. Om det måtte være en lattermild barneanimasjon eller en skrekkingivende horror, svart/hvit eller 3D, ser jeg kunst i bevegelse.