«Månelyst i Flåklypa» – Et større Flåklypa-eventyr

Filmene om Kjell Aukrusts karakterer fra Flåklypa har helt siden Ivo Caprino alltid hatt en lokal norsk sjarm liggende som et teppe over hele opplevelsen. Denne sjarmen forsvinner til en viss grad i Solan og Ludvig-trilogiens siste film, til fordel for det mer storslagne. Lokalsamfunn og propelldrevne sykler byttes ut med internasjonalt månekappløp og statsfinansierte romaraketter, men likevel slipper ikke Flåklypa-sjarmen helt taket. Solan og Reodor er fortsatt drivkraften bak spetakkelet med stakkars Ludvig slepende hakk i hæl. Karakterene har heldigvis ikke endret seg siden sist. Månelyst i Flåklypa er mer storslagen enn sine forgjengere, som gjerne holdt et mer lokalt plan. Flåklypa som vi kjenner det går en ny retning handlingsmessig.

En gammel internasjonal avtale angående rettigheter til månen har blitt ugyldig, og i løpet av de tre neste månedene er månen fritt fram. Det første landet som sender noen til månen eier den. Da er Norge selvfølgelig med, og etter litt styr og orden får Reodor den statsstøtten han trenger til å fullføre en månerakett. Solan med hjelp fra en statsansatt byråkrat skal være astronautene på det farefulle oppdraget, men alt går ikke etter planen. Det er nemlig noen andre som har ukjente, og potensielt farlige planer, noe som gjør at måneferden ikke blir så enkel som Solan først sier. Raketten har nemlig uønskede gjester og oppdragets sikkerhet blir snart satt på spill. Denne ganger er det mer enn bare heder og ære som står på spill. Det står om liv og død.

Estetikken i filmen er velkjent, og det er ingen tvil om at dette er Flåklypa universet vi kikker på. Det velkjente hybriduniverset satt sammen av en håndfull forskjellige årtier der kaffemaskiner bruker både springfjærer og Javascript, og romraketter inneholder både sykkelpedaler og peisblåser. Denne blandingsestetikken har Flåklypa alltid hatt og det er den visuelle kjerne i hele universet. Det varmer litt i den norske sjelen å se mariusvotter som en del av Solans romdrakt. Det er takket være detaljer som dette at sjarmfaktoren fortsatt er høy.

Filmen er i all hovedsak en barne og familiefilm og som dette fungerer den fint. Det er humor for både store og små, og med noen oppdaterte ord og uttrykk forsøker den så smått på en mer aktuell og moderne humor enn før. Kanskje ikke noe for alle. Internasjonal politisk humor er spredt rundt i filmen til variert effekt. Selv om ikke all humoren treffer like godt oppleves filmen i hovedsak som morsom. De aller minste vil nok kose seg mest, men det er jo det som er meningen.

Noen små (les: ganske store) vink til en andre og ikke ukjente romfartsfilmer er puttet inn i fortellingen. Disse unngår heldigvis å bli forstyrrende elementer og blander seg nokså godt inn i filmen. Selv om det føles rart å se slike referanser i en Flåklypa film så føles de heller ikke feil. Det er egentlig noen ganske fine hyllester. Slike referanser gir også en liten indikasjon på filmen selv og den retningen trilogien tar veien. Populærkultur er nå enda mer relevant enn før, både i humoren, språket og referansene.

Månelyst i Flåklypa er siste film i den nye Solan og Ludvig-trilogien. Det er desverre trilogiens svakeste innslag etter to gode forgjengere. Noe av lokalsjarmen og humoren forsvinner til fordel for mer storslagne eventyr der stadig mer står på spill, som om hver film i serien ønsker å overgå den forrige. Det føles nesten som om Flåklypa universet sklir litt ut. Det ser likt ut, det høres nogenlunde likt ut, men det er noe som ikke helt er som før. Lille Flåklypa har blitt en episk fortelling. Kanskje sørgelig for noen, kanskje en glede for andre.

Månelyst i Flåklypa - regissert av Rasmus A. Sivertsen; skrevet av Karsten Fullu; med Kari Ann Grønsrud, Trond Høvik og Per Skjølsvik. Lengde: 1 t. 20 min. Land: Norge. Aldersgrense: Tillatt for alle. Premiere: 21.09.18