Bitter honning i Toscana

Miraklene i Toscana – Regi: Alice Rohrwacher – Tempesta m. fl. – 1 t. 50 min.

Miraklene i Toscana

Om regissøren
32 år gamle Alice Rohrwacher er en italiensk regissør og manusforfatter. Hun gjorde seg bemerket i 2011 med sin første spillefilm, Corpo Celeste, som foregår i et strengt katolsk miljø. På årets Cannes-festival hadde Miraklene i Toscana (originaltittel Le meriviglie) premiere, og Rohrwacher ble hedret med juryens Grand Prix.

Handling
I denne filmen tar Rohrwacher oss med inn i et bondesamfunn i den toskanske landsbygda. Historien dreier rundt en familie som lever av honningproduksjon. Vi følger tenåringsjenta Gelsomina, som har et nært forhold til sin maskuline og hissige far. Familiebedriften går dårlig, og familien mottar etter hvert penger fra myndighetene for å huse en ung gutt fra en anstalt. Samtidig ønsker Gelsomina at familien skal delta i et merkelig tv-program, der familien som best representerer tradisjonelle verdier og matproduksjon, vinner en stor sum penger.

‘Toscana’ gjør susen?
På engelsk har filmen fått tittelen The Wonders, som er en direkte oversettelse av den italienske tittelen. I Norge har distributøren slengt på «…i Toscana» i tittelen, kanskje for å dra nytte av de romantiske og kulturelle konnotasjoner knyttet til det italienske landskapet. Det er i så fall gjort før, da Abbas Kiarostamis Certified Copy ble hetende Møte i Toscana på norske kinoer i 2011. Går man for å se Miraklene i Toscana med forventninger om romanse og vinsmaking i naturskjønne omgivelser, blir man fort skuffet. Rohrwachers film har et poetisk og sanselig uttrykk, og hun virker mer interessert i stemninger og miljøskildringer, enn å fortelle én klar fortelling.

Undergangen
Selv om fortellingen ofte utspiller seg i naturen, og inkluderer matproduksjon, er ikke filmen en turistreklame for Toscana. Den viser oss et bondesamfunn under hardt økonomisk og kulturelt press, og det er en dyptliggende følelse av undergang. Familiens helnaturlige honningproduksjon utfordres fra flere hold: Krav om mer moderne produksjonsutstyr, biedød forårsaket av gift og honningbedriftens fallende lønnsomhet. Verden går under, som faren sier i et av filmens beste øyeblikk. Gelsomina kjenner på denne uroen og forsøker å finne håp. Det er nok ikke tilfeldig at familien i filmen er akkurat birøktere, da det er et kjent fenomen at biene forsvinner. Det gamle og tradisjonelle bukker under for en ny virkelighet. Det skjer ikke plutselig, men langsomt. Tolkningen kan muligens forklare den gåtefulle avslutningen, som jeg selvsagt ikke kan gjenfortelle her.

Mangel på helhet
Som tidligere nevnt, er ikke filmen drevet frem av handlingen, men er heller en skildring av et samfunn og flere stemninger. Rohrwacher virker å ta for seg mange forskjellige tema, men gjør det veldig antydende. Filmen mangler noe som binder det hele sammen, slik at det føles tilfredsstillende helhetlig. Til tider er den nesten sosialrealistisk i sin skildring av familiefaren, som sliter med en ulønnsom bedrift, kanskje med finanskrisen i Sør-Europa som bakteppe, à la Cannes 2014-kollega To dager, en natt. Samtidig er datteren Gelsomina viet mye tid i filmen, og på mange vis er det en coming-of-age-fortelling, men i så fall litt uengasjerende. Når familien tar inn en kriminell guttunge, skapes en slags pubertal seksuell spenning og foruroligende forventninger, men det utnyttes ikke. Rohrwacher har en del interessant på gang, men filmen oppleves altså litt sprikende. Hun benytter seg til gjengjeld av fine skuespillere, blant annet hennes egen søster Alba Rohrwacher (I Am Love) og Sam Louwyck (Bullhead). Dessuten får vi et gledelig gjensyn med Margarete Tiesel, sist sett på sexsafari i Kenya i Paradis: Kjærlighet (2012), og Europas filmstjerne, vakre Monica Bellucci, perfekt i rollen som programleder for konkurransen Gelsomina vil delta i.

Miraklene i Toscana fremstår som en miks av sosialrealisme og poetisk stemningsfilm. Rohrwacher antyder flere gode tematikker, men manglende fokus gjør at dette kommer i veien for et samlet sterkt inntrykk. Filmen viser likevel at det er verdt å følge denne italienske regissøren framover.

Erik Ivar Sæther

Erik er 21 år, og den dårligste i redaksjonen til å skrive selvbiografisk materiale. På fritida pusler han med å lage eksperimentelle kortfilmer på russisk. Han digger Prince og bananer.