«Mordene i Kongo» – En gjenfortelling av opplevelsen

Mordene i Kongo er i all hovedsak en gjenfortelling av Joshua Frenchs (Aksel Hennie) opplevelser av sine år i Kongo. Det blir kanskje feil å kalle Tjostolv Moland (Tobias Santelmann) en bikarakter, men det føles likevel sånn til tider. Filmen er mindre opptatt av den rettslige prosessen og handlingsforløpet enn den er opptatt av den psykiske opplevelsen til de to nordmennene. Diplomater og advokater har en overraskende liten rolle i filmen og filmen tar aldri noen andre enn Frenchs ståsted. Dette er ikke en film som handler om saken i seg selv, det handler om de to mennenes opplevelse av Kongo og fengslene de blir puttet i. Det at filmen nekter oss det meste av informasjon utover det de to mennene selv opplever gir en mer kaotisk og spontan fortelling enn det det kunne blitt. Med utgangspunkt i samme informasjon som French får fremstår hendelser mer tilfeldige og plutselige. Dersom man er interessert i den rettslige delen av saken så er det svært lite å lære her.

Den første delen av filmen er Joshua Frenchs gjenfortelling av det som ledet opp til hendelsen i bilen hvor sjåføren deres ble drept. Vi følger de to mennene fra deres oppdragsgiver i Uganda, på motorsykkel mot Kongo og helt fram til skuddene på veien. Denne gjenfortellingen tar et definitivt ståsted hos Joashua French og viser oss hendelsene slik han (og da også Moland) mener det skjedde. Det skapes også i løpet av filmen en slags mystikk rundt de to mennene og landet Kongo. I filmens åpningssekvens forklares det gjennom Joshua French at de to kameratene er voldsmenn. De er mennesker som liker å oppsøke spenning, konflikt og fare. De to mennene sier at de er laget for dette – «det er ingen andre som kan dette her» – nesten som om dette var et uungåelig kall. Det at de to ikke er mordere, men såkalte «killers» blir tydeliggjort av French i en scene i etterkant av Molands død. Et følelse av at dette var det eneste de kunne ha gjort preger filmens helhet.

Noe av det filmen gjør best er dens første del som viser de to nordmennne sin reise fra oppdragsgiver i Uganda, helt frem til hendelsen i Kongo. Gjennom urolige nærbilder av mennesker som stirrer, roper og løper skaper Marius Holst et dyptliggende ubehag. French og Moland følte seg ikke helt trygge, og det gjorde heller ikke jeg. At de to nordmennne skiller seg ut i mengden merkes svært godt. En følelse av uro, usikkerhet og spenning fyller filmens første del og dette til god effekt. Det aller mest imponerende filmen har å by på er skuespillet til Aksel Hennie og Tobias Santelmann. De to skuespillerne har blitt så like Moland og French som det tilsynelatende er mulig å bli, fantastisk fra deres side. De er absolutt realistiske i fremstillingen av frustrasjonen og stresset de to opplevde i Kongo og dersom man hører på Aksel Hennie selv, så er mye av dialogen ordrett hentet fra opptak gjort i fengselet.

Det er i grunnen ikke noe nytt eller sjokkerende med Mordene i Kongo. Det er en film om opplevelsen til Moland og French, ikke saken i seg selv. I all sin enkelhet er ikke filmen noe mer enn en spennende gjenfortelling fra de to mennene. Det er en visualisert versjon av Frenchs fortellerstemme noe som gjør at interessenivået for filmen vil være gjenspeilet i den enekelte seerens interesse for saken. Det er vanskelig å peke ut punkter der filmen bommer, men det er like vanskelig å peke ut punkter der filmen virkelig treffer.

Mordene i Kongo – Regissert av Marius Holst; skrevet av Stephen Uhlander; med Aksel Hennie, Tobias Santelmann, Ine F. Jansen. Spilletid: ca 2 t 8 m. Land: Norge. Premiere: 26.10.18. Aldersgrense: 15 år