«Mountain» – Om fjell

I samme bås som BBCs visjonære Planet Earth tar Jennfifer Peedoms kinodokumentar Mountain sikte på å ta et fast grep om hånda di og dra deg med til noen av verdens mest eksotiske og visuelt spektakulære steder. Ti poeng til deg dersom du allerede har gjettet at det er snakk om fjell.

Filmens form er ganske så fri – i motsetning til mange naturdokumentarer er Mountain mindre faktabasert og informativ, og heller mer mot poetiske, filosofiske perspektiver på naturlandskapet og fjellets betydning. Willem Dafoe har fortellerstemmen, og guider oss betimelig og stødig over isbreer, alpine topper og aktive vulkaner. Dafoe gjør en formidabel jobb, det føles jo naturlig å sammenligne ham med ikoniske stemmer som Morgan Freeman og David Attenborough, og i så måte høres han mer ut som en hvit Freeman. Mer allvitende og proklamerende enn nysgjerrig. Dette gjelder ikke bare fortelleren, men også filmen som helhet. Den er ingen faktaplakat.

Den norske ski- og snowboardfilmen Supervention kom fort til tankene. Jeg har personlig null interesse for vintersport, men fy flate jeg satt klistra til lerretet fra start til slutt. Også Mountain har et blikk for nesten hypnotisk vakre bilder og innstillinger: Uten at jeg kan en dritt om for eksempel fjellklatring eller geologi, så kjenner jeg høydeskrekken på kroppen, og fascinasjonen over intrikate, rynkete fjellformasjoner. Sånn sett sitter det visuelle oftest i førersetet. Vakre bilder i store makroperspektiver, montasjer av dyr, fjell, folk og vær – bildene snakker ofte for seg selv.

Det mangler dog ikke dramatikk. Eller, det er ikke helt sant, men (nesten)ulykker og fjellklatrere som i filmens egne ord “could die any minute” brukes ikke så altfor subtilt for å illustrere at naturen, den råder vi ikke over. De fleste menneskene vi ser i bildet er forsvinnende små, fomlende i et rått landskap av stein og is. Et tema i filmen er fjellets utemmede og uforgjengelige natur, i stygg kontrast til menneskers destruktive forhold til naturen rundt oss. Ønsket om å bestige og beseire fjellet, satt opp mot bilder av at fjellklatrere detter, snowboardere tryner og toppturer som går skeis. Allikevel er det ikke til å komme fra at dette er en en stillferdig og rolig film, som byr opp til forundring og kontemplasjon heller enn høyt tempo og berg-og-dalbane.

Cinematografien er med andre ord helt sentral, og ikke minst fremtredende. Det er alltid artig når man merker seg det filmtekniske i en film enten man vil eller ei, og de ulike kameraplasseringene og -panoreringene er helt påfallende stilige her. Helikopterrigger, gopro og håndholdte kameraer er alle en del av miksen, og er effektive som forskjellige perspektiver på fjell, både bokstavelig og billedlig.

Om det visuelle er førstefiolinist, kommer musikken hakk i hel. Mest klassisk, men også noe moderne musikk akkompagnerer Dafoe i lydsporet, og bygger opp under det majestetiske og storslåtte. Det er fett med mange kjente verker, men kanskje kan man si at valget av musikk er hakket mindre spennende enn cinematografien fortjener.

Mountain gjør en god jobb med å si ett og annet om fjell, og vårt forhold til dem. En sjukt vakker film, som mestrer det velkjente “naturdokumentar med dyp fortellerstemme”-formatet, uten å føles som et rent deja vu. Noen ganger er den spennende og byr på adrenalin og sommerfugler i magen, men som oftes er den treg og mektig, litt som fjellet selv.

Mountain - regissert av Jennifer Peedom; skrevet av Robert Macfarlane og jennifer Peedom; med Willem Dafoe. Lengde: 1 t. 14 min. Land: Australia. Aldersgrense: Tillatt for alle. Premiere: 20. april 2018