Rive-Rolf – Regi: Rich Moore – Disney
Onde tunger vil ha oss til å tro at det har gått nedover med Disneys tegneserieavdeling de siste par årene. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i den påstanden, men må vel innrømme at både Bolt (2008) og Tangled (2010) ikke akkurat har vært av Disneys beste. Rive-Rolf overbeviser oss om at det fortsatt er håp.
La det være klart fra første stund – jeg er en selverklært nerd. Når Rive-Rolf er lagt til et arkadespillunivers, var det med andre ord med en viss iver at jeg gikk inn i kinosalen. Jeg ble heller ikke skuffet. I filmen møter vi Rive-Rolf, slemmingen i et gammelt spill. Han er lei av å være slem, og vil så gjerne bli god. For å oppnå dette hopper han ut av spillet sitt, og prøver lykken i andre arkademaskiner.
En ganske standard historie med andre ord, men med en morsom vri. Gjennom hele filmen serveres vi små referanser til kjente og kjære spill. Bowser som sitter i en støttegruppa for slemminger, Sonic i en opplysningsreklame og en fantastisk referanse til Metal Gear Solid-universet (mer enn det tør jeg ikke å røpe). Selv om det er mange av disse referansene, så tar de aldri fokuset bort fra selve filmen. Filmskaperne har lekt seg, men likevel ikke overdrevet.
Det negative ved filmen er dessverre de norske stemmene. De blir for min del litt overspilt og til tider i overkant skingrende. En mindre irritasjon, men nok til at det påvirker flyten i filmen. Med mindre man ser Rive-Rolf sammen med småsøsken, så vil jeg anbefale å se den på originalspråket.
Rive-Rolf er en film jeg kan anbefale på det varmeste. Her er det underholdning for både store og små.
