Ole Johnnys topp 10 – 2015

Som alle andre år var 2015 et veldig godt år for film, så bra at jeg fortsatt har en tredvetalls filmer jeg føler jeg burde ha sett før jeg føler jeg kunne blitt helt fornøyd med meg selv og listen. Det å lage lister er gøy, men samtidig et mareritt, særlig hvis den skal rangeres. Her er uansett mitt forsøk. Godt nytt filmår!

1. Inside Out – Pete Docter

insideoutHelt siden jeg så den franske animasjonsserien Det var en gang – livet på NRKs Barne-TV da jeg var liten har jeg ønsket å se mer animerte eventyr fra inni menneskekroppen, da jeg mener det er helt klart den beste måten å lage slike fortellinger på. Bortsett fra en meget god Futurama-episode (Parasites Lost) har jeg ikke sett noe særlig som har vært særlig bra. Inside Out derimot er Pixars svar som setter dem på rett spor igjen; her kommer de gode vitsene tett på hverandre etterhvert som personlighetene inne i hodet på unge Riley tuller det til og den siste halvdelen av filmen er så rørende at tårene nesten presser seg på mens jeg skriver dette. Først og fremst er Inside Out godt gjennomtenkt, verdenen inne i hodet er lagd med omhu og symbolikken er klar. Underveis kommer filmen med mange treffende poenger når det gjelder følelsene vi alle opplever, minner og den samlede personligheten vi alle har en versjon av. Det er stor kunst å lage en underholdende film som skjærer igjennom alt det som egentlig ikke betyr noe i livene våre og klarer å ha en god dialog med voksne så vel som barn.

2. 45 år – Andrew Haigh

45Tidvis minner denne britiske veldig klare Oscarkandidaten om Ingmar Bergmans klassiker Scener fra et ekteskap i sin brutalitet. Forskjellen ligger litt i at paret i 45 år har vært 35 år lenger sammen og at syrligheten og aggresjonen i forholdet har roet seg litt ned i motsetning til i Scener fra et ekteskap der dette koker over. Regissør Andrew Haigh skyr ikke samlivets tidvis tunge sider, hvor lett det er å såre andre og hvordan sjalusi og hemmeligheter virker veldig tyngende selv på et langt forhold. Utsøkt subtil kamerabruk og lyddesign er med på å gjøre 45 år til en ordentlig gripende film men hovedjobben gjør nok Charlotte Rampling og Tom Courtenay som er helt fantastiske i sine roller.

3. Mad Max: Fury Road – George Miller

madmax
Det er umiddelbart veldig tydelig at Fury Road kommer til å stå som en filmhistorisk bauta i actionfilmsjangeren. På grunn av dette kunne den lett stått som nummer 1 på min liste. Overflødig i beste forstand, uforglemmelig i sin galskap og paniske fremdrift. Dessverre er den også sjelden i sin følelse av ”vekt” i actionsekvensene (som egentlig er hele filmen), noe som blir totalt borte i den uendelige rekken av tegneseriefilmer, men dette er gledelig nok også å se i den nyeste Star Wars. Kanskje action er i ferd med å bli bra igjen?

4. The Pearl Button – Patricio Guzmán

pearlThe Pearl Button vant Sølvbjørnen i Berlin for beste manus og det var både godt observert og vel fortjent for dette er jo egentlig en dokumentar. Patricio Guzmán lager et filmessay her om vann, Chiles tragiske nyere historie rundt urfolket og hvordan vannet gjemmer dette på en måte som er veldig engasjerende og ettertenksomt.

5. The Martian – Ridley Scott

themartianEn veldig underholdende science-fiction med trykk på science-delen. Botanikk, fysikk, matematikk og ingeniørkunst får masse plass og vi får mye øyesnop servert her i det som tidvis blir en NASA-reklame. Men det gjør ingenting. Dette er bare gøy hele veien gjennom. Matt Damon passer meget godt til rollen sin og Aksel Hennie har fått ett de-norskifiseringskurs i å snakke engelsk.

6. Nightcrawler – Dan Gilroy

nightJake Gyllenhaal er på sitt mest ufyselige. Filmen er noe uvanlig i at den følger en person (Louis Bloom) som ikke virker å ha noen form for empati og det at kamera følger han gjennom høyst problematiske situasjoner uten filter. På denne måten blir den like ekkel og intens som den belgiske mokumentaren Man Bites Dog. Det at det virker som om hele Blooms personlighet er masker skapt av det han har lest på internett gjør han bare enda skumlere og eklere. Filmen er ikke uten problemer i den narrative rammefortellingen, men skildringen av karakteren Louis Bloom er høyst bemerkbar.

7. Etterskjelv – Magnus von Horn

etterskjevlSom jeg skrev i anmeldelsen min av filmen slår regissør Magnus von Horn fra seg her i hans regidebut og det blir spennende å følge med på hans karriere fremover. Fortellingen om en ung kriminells reintroduksjon til gamlebygda er en spennende sosialrealistisk thriller hele veien gjennom og det skader ikke at den lille svenske bygda er fornøyelig skutt.

8. Ex Machina – Alex Garland

exmachinaInteriørdesignet blir en karakter i denne noe dystre fortellingen som leker med forventningene til tilskueren og samtidig stiller spørsmål til hvor teknologien kaster oss frem. I tillegg har man Domhnall Gleeson (Caleb) som er som tilskueren litt naiv, nysgjerrig og godtroende mens Oscar Isaac som Nathan er filmskaperen som styrer spakene, spør og graver. Men kanskje mest sentral er Alicia Vikander som gjør en strålende mangefasettert rolle som i store deler av filmen er ett steg foran alle sammen.

9. Louder Than Bombs – Joachim Trier

louderthanbombsJoachim Trier har ikke laget en svak film så langt og her er han på sitt mest lekne til nå. Selv om tematikken er noe alvorlig som i hans tidligere filmer, er det det humoristiske sekvensene med en eller begge av de to brødrene (Jesse Eisenberg og Devin Druid) som ga størst inntrykk ved første visning for min del. Trier bidrar med mange gode observasjoner av familerelasjoner og er ikke redd for å plutselig hoppe filmatiske spor fra noe så forskjellig som High School-filmen til fransk nybølge. Resultatet er underholdende hele veien.

10. It Follows – David Robert Mitchell

itfollowsFøles som noe litt annerledes og friskt innen horror men tiden vil vise om den vil stå seg som en ordentlig klassiker i sjangeren. Til det er kanskje for knotete i sin interne logikk. Uansett så er It Follows mye på grunn av det virtuose kameraarbeidet spennende å se på. Komposisjonene med mange plan gjør at man leter etter ”It” overalt i bildet, som kanskje er tidenes metafor på seksuelt overførbare sykdommer.


Boblere:
Star Wars: The Force Awakens – J. J. Abrams

Gjør ikke så mye nytt og blir litt for glad i å være en fan-fiction, men den er utvilsomt god teknisk med bruk av praktiske og digitale effekter. Star Wars er tilbake. Jeg gleder meg spesielt mye til filmene i universet som ikke tilhører den nye trilogien, da de sannsynligvis vil stå mer fritt til å leke med formelen.

Søstre – Hirokazu Kore-eda
Har man ikke sett noe av Hirokazu Kore-eda før så bør man gjøre noe med det. Han er rett og slett en mester i regien av unger og unge voksne og lager svært så treffende filmer om søskenkjærlighet og familenærvær. Søstre er ikke hans beste film for min egen del, men Kore-eda er da Kore-eda.

World of Tomorrow – Don Hertzfeldt
Don Hertzfeldts nye animerte kortfilm kan kjøpes på Vimeo for en billig peng. Igjen møter vi strekfigurer som befinner seg i et bisart univers og igjen er det de store eksistensielle spørsmålene Hertzfeldt takler. Som alltid er det gjort med en god dose abstrakt humor.