Dracula: A Love Tale (2025) – regi av Luc Besson
Historien om Grev Dracula har blitt fortalt hundrevis av ganger på film. Hollywood pøser ut nye versjoner nesten hvert år, med filmer som Renfield, The Voyage of the Demeter, og ikke minst Robbert Eggers sin nyinnspilling av Nosferatu. Luc Besson, kjent for filmer som Leon, Det femte element og Lucy, er den siste i en lang rekke av filmskapere som har prøvd seg på sin egen utgave, og han gjør en overraskende god jobb!
Dracula: A Love Tale er både en trofast gjenfortelling samtidig som den gir historien sin egen nye vri. Historier om Dracula innebærer ofte hans ondskap og begjær for menneskeblod, ofte med perverse og seksuelle undertoner. Besson sin film inneholder spor av dette, men som tittelen røper er dette, mer enn noe annet, en kjærlighetshistorie.
Filmen handler om Vlad Țepeș, prinsen av Valakia, som avviser seg Gud etter at hans kjære kone døde, og på grunn av sin blasfemi blir dømt til å vandre jorden i uendeligheten, mens Vlad bruker den uendeligheten til å søke desperat etter å finne reinkarnasjonen av sin kone. Filmen rekontekstualiserer Dracula fra en mørk og skummel ondskap som bare handler ut i fra begjær og lyster, til en tragisk skikkelse, som mer enn noe annet vil gjenforenes med sin elskede, og gjør det han gjør ut av kjærlighet.
Filmen har et nokså høyt budsjett for en Ramaskrik film, og kostet i underkant av en halv milliard norske kroner, men pengene ble tatt godt i bruk. Filmen var en fryd å se på, med storslagne kampsekvenser, stilige lokasjoner, og ikke minst et helt fabelaktig utvalg av kostymer. Filmen hopper mye fram og tilbake i tid der den viser Vlad gjennom sine reiser på storslotte og pompøse ball, fester og gallaer, som ga kostyme departementet en god unnskyldning til å sy sammen noen utrolig flotte og praktfulle antrekk. Og filmen var på mange måter like mye kostymedrama som skrekkfilm.
Caleb Landry Jones gjorde en strålende prestasjon som Dracula, og balanserte den uhyggelige umenneskeligheten hans, med karakterens mer sårbare og ømme sider. Men filmens høydepunkt var utvilsomt Christoph Waltz i rollen som en prest som jakter på vampyrer. Han var svært underholdende, med en snodig og morsom saklighet og nochalanse som løftet hele filmen, og gjorde den på det hele mye artigere.
Dracula: A Love Tale beviser at det fortsatt er futt i den gamle greven. Besson tar den klassiske fortellingen og gjennom en fersk vri klarer å være både trofast og original, forsterket av svært underholdende skuespillerprestasjoner og et manus som ikke tar seg selv for høytidelig.
Bone Lake (2024) – regi av Mercedes Bryce Morgan
På Ramaksrik må man alltid være forberedte på å sitte gjennom en god del middelmådig til direkte dårlige forsøk på skrekk, men innimellom alle de forglemmelige skrekkomediene finnes det alltid noen gullkorn, Bone Lake er en av dem.
Bone Lake er en av de artigste filmopplevelsene jeg har hatt oppigjennom mine år på Ramaskrik. Den er spennende, uforutsigbar, men mest av alt utrolig morsom. Den handler om et par som leier ut et stort og fancy herskapshus for en helg, men så viser det seg at det har vært en misforståelse, siden et annet par hadde også leid det for helgen, der de to parene bestemmer seg for å prøve å gjøre det beste ut av det, og nyte helgen sammen.
Jeg anbefaler alle som har tenkt å se filmen å gå inn så blind som overhodet mulig, siden jeg visste ingenting når jeg så den. Og selv om jeg ikke skal røpe for mye av handlingen, er det vanskelig milde spoilers. Filmen minner mye om Speak No Evil, med to forskjellige par, der det ene er mer utadvent og spontant, mens det andre er mer tilbaketrukne og rolige for seg, noe som skaper en interessant kontrast og konflikt. Også i likhet med Speak No Evil handler filmen mye om grenser og normer, der det ene paret utfordret det andre og sakte tøyer på det som er innenfor, mens det andre bare godtar det i frykt for å fornærme eller såre. Jeg blir alltid så dypt fascinert av sånne type karakterer, som bare leker med andre og psykologisk utfordrer dem uten at publikum eller de som blir utsatt vet hvorfor, eller til hvilket formål. Det er det som gjør filmen så spennende, ikke bare hva som egentlig foregår, men hvorfor karakterene gjør som de gjør.
Filmen handler hovedsakelig om tøying av seksuelle grenser og normer, der det utadvente paret både indirekte og direkte leker med det andre for å se hvordan de reagerer. Måten handlingen utspiller seg på var utrolig fascinerende, spesielt hvordan ting sakte, men sikkert eskalerte. Usikkerheten rundt hva som faktisk foregikk skapte en svært klein og pinlig stemning, som i gjengjeld gjorde filmen svært artig. Hele salen lo flere ganger, ikke bare av pinligheten, men også hvor vilt uforutsigbar den kunne være, og tredje akten var en fryd. Full av vendinger, spenning og ikke minst hærlig gørr.
Bone Lake er en ordentlig perle. En psykologisk thriller som holder deg på kanten av setet, samtidig som den får deg til å bryte ut i latter. Perfekt blanding av spenning og useriøsitet.
