Redaksjonens favoritter: Skrekkfilmer

Det er oktober, og høstmørket sprer seg utover. Da er det på sin plass og se skrekkfilmer. Her er noen av redaksjonens favorittskrekkfilmer.

Prince of Darkness – John Carpenter

PrinceOfDarkness-Container

En prest finner en sylinder med en grønn væske i en forlatt kirke i Los Angles. Han kontakter en gruppe fysikere for å finne ut av hva det er. Det de finner ut er skremmende; det er satan selv i flytende form, og han vil ut. En etter en tar han kontroll over forskerene og bruker dem i et forsøk på å frigjøre sin far. En allmektig anti-gud.

En av grunnen til at jeg ikke er så stor fan av skrekkfilm er fordi de sjeldent er originale, eller at de kun benytter seg av jump scares. Prince of Darkness derimot, har et veldig interessant plott der vitenskap og religion blandes sammen, og de brukes til å forklare hverandre. Oppbyggingen er også helt fantastisk. Det er tydelig helt fra starten av at ikke alt er helt som det skal. Og jo lengre ut i filmen du kommer jo mer creepy blir det. En av få skrekkfilmer som faktisk er skremmende.

Prince of Darkness er film nummer to av Carpenters Apocalypse-trilogi, som består av denne, The Thing og In the Mouth of Madness. Prince of Darkness tar også noen elementer fra The Thing. I begge filmene er en gruppe mennesker fanget med en fiende de ikke ander hvem eller hvor er.

Prince of Darkness er etter min mening John Carpenters beste film; det er nesten litt synd at den må leve i skyggen av hans mer kjente filmer som Halloween og The Thing. Ikke at det er dårlige filmer, men for meg er det denne som virkelig skiller seg ut. Anbefales på det sterkeste nå i høstmørket.

– Sondre Hareide


Forklift Driver Klaus: The First Day on the Job – Stefan Prehn og Jörg Wagner

forklift-driver-klaus-the-first-day-on-the-job

Første gang jeg så denne tyske kultfilmen var på et truckførerkurs en kveld for cirka ti år siden og den har hengt ved meg siden. I det som er en hyllest til både intruksjonsvideoer og gorefilm på en gang ser vi Klaus på sin første dag på jobb etter at han har tatt truckførerlappen. Har Klaus lært å bli en trygg truckfører?  En voiceover går gjennom ulike sjekkpunkter og ganske snart setter Klaus av gårde i gaffeltrucken sin i det som skal bli et blodbad av et HMS-helvete.

Kombinasjonen av et grelt visuelt uttrykk, altfor munter musikk og stivt skuespill setter oss raskt inn i en velkjent skolefilm-setting. Alle er smørblide i den sterile verden vi befinner oss i. Men noe er ganske «feil» med denne verdenen som hinter om at noe skummelt kan skje. Det er ypperlig eskalerende horror: vi blir teaset med en stygg nestenulykke til en fallulykke til ulykker med eklere og eklere utfall.

Det går fra rart til sinnssykt ettersom to stygge ulykker har skjedd allerede før lunsjpausen. Det ser ikke ut til å prege dagen på arbeidsplassen og skolefilm-fasaden opprettholdes med sin munterhet og informative voiceover selv om ambulansen kjører skytteltrafikk. De praktiske effektene er veldig billige men man kjenner et visst gys etterhvert som ting går mot et bodyhorrorklimaks. Forklift Driver Klaus er ti raske minutter med topp underholdning som neppe har blitt sett i en instruksjonsfilm hverken før eller siden.

– Ole Johnny Fossås


Christine – John Carpenter

foto-no-4

Når man tenker John Carpenters horrorrepertoar, tenker man ofte på The Thing, Halloween og The Fog. Men man glemmer raskt andre filmer som Christine. Mens ofte ikke direkte sett på som en skrekkfilm, setter den levende  blodrøde  58’ Plymouth Furyen, Christine virkelig et spor etter seg.

Arnie, den typiske amerikanske nerden sliter seg gjennom high school inntil en dag, da han finner en nedrustet amerikansk klassiker til salgs for en billig penge. Både kompisen hans, og familien hans prøver å styre han vekk fra å kaste bort pengene sine på et håpløst prosjekt, til ingen nytte. Raskt blir hele livet hans dedikert til bilen, og man merker sakte men sikkert at jo mer han vier seg til bilen, jo mer mister han menneskeligheten sin. Og jo mer av hans menneskelighet som forsvinner, jo mer levende blir bilen.

For meg er ikke de beste skrekkfilmene de som følger den klassiske morder+ungdommer=blodbad. De beste skrekkfilmene trenger ikke å skvise inn jumpscares bare for å få deg til å hoppe, eller kaste blod både til høyre og venstre på måfå. Ikke at disse filmene ikke kan være både gode og underholdene, Men de filmene som for meg virkelig bemerker seg, er filmene som går inn på psyken. Psykologisk horror, som hvordan Jack Torrence i The Shining sakte men sikkert blir gal, hvordan «It» i It Follows aldri blir forklart, men fortsatt skaper en grusom følelse av paranoia og frykt fra ende til annen.

Og det er nettopp det Christine gjør. Det handler om besettelse, kjærlighet og hevn. Hvor bare fordi en morderisk bil med egen vilje er med i blandingen, er det ikke det som gjør den så intens. Men hvordan noe så enkelt som kjærlighet, blir til besettelse, og hvor mye det kan forråtne til og med de uskyldigste sjeler.

– Sigfred Storstrand


 What We do in the Shadows –  Jemaine Clement, Taika Waititi

What-We-Do-In-the-Shadows

I årtusener har vampyrer listet seg i skyggene med en uslukkelig tørst etter menneskeblod. Sofistikerte, sjarmerende og uimotståelige vesner som spiller på offerets begjær. I vampyrenes storhetstid var de uskyldige til nåde for beistets terror. I en morderne verden, med nye sosiale normer og kulturer går det trått for monstrene av oldtiden. Dette gjelder især for vennegjengen Viago, Deacon og Vladislav. Hvordan skal det gå med trioen når de samme sjekkereplikkene ikke forfører lenger, og ingen har fått seg et ligg iført en blondeskjorte på århundrer.

Kanskje ikke en film som får deg til å gjemme deg bak sofaputen mens man lurer på om urinflekken som har samlet seg etter en seire av jumpscares har brutt gjennom buksene. Men tross mangelen av strekkelementer setter What We Do in the Shadow stemningen for Halloween. Vampyrrollene du har fått nok av strippes for flatterende lyssetting og sexy bakgrunnsmusikk. Den mokumentariske stilen gir en kornete og rå effekt som i seg selv fører med seg et humoristisk preg. Som følge av dette blir stereotypene som det dystre sexsymbolet omgjort til pervoen alle kvinner prøver å unngå på dansegulvet. Ikke ulik en flokk 19 1/2 åringer som har oppdaget boka «The Game» og tar det til byen for å trakassere alt med feminine trekk.

Et større monstersamfunn blir introdusert med hysterisk lattermilde resultater. Zombier som diskrimineres, varulver som avskyr banning og mennesker desperat etter å bli forvandlet til udødelige vesner. I seg selv er disse innskuddene noe tamme, men måten intrigene flettes inni hverandre på er elegant, sømmeløst og ikke minst kreativt. Årene sannsynligvis dedikert til å sitte på utesteder å observere alle panserklysene som lander seg noe på byen har kommet manusforfatterne Jemaine Clement, Taika Waititi til gode i skapelsen av dette troverdige universet.

 What We Do In Shadows er for alle som setter pris på glede samt avskyr alle monsterstereotypene som Hollywood tvangsforer verden med. Dette er en jordnær men samtidig kreativ komedie med ironiske elementer av skrekk.  

– Travis Ravn


Les yeux sans visage – Georges Franju

fullwidth.09323253

Les yeux sans visage er en annerledes skrekkfilm, og passer godt for dem som i utgangspunktet er skeptiske til sjangeren, eller de som bare er lei av moderne skrekkfilm. Den hypnotiserer publikum med sitt dvelende tempo, og satser heller på stemning enn på hopp-i-stolen-skrekk.

Filmen handler om en doktor som er besatt av å skape et nytt vakkert ansikt til sin datter, som har blitt deformert i en bilulykke. For å oppnå dette kidnapper han, med hjelp fra sin kone, flere unge kvinner og forsøker å overføre deres ansikt til sin datters.
Plottet kjenner en gjerne igjen fra en rekke senere filmer, deriblant Hellraiser, men filmen har en annen tilnærming til plottet enn det senere imitasjoner forsøker seg på.  Den skaper ofte poetiske bilder som er mer ambisiøse enn det en forventer av en skrekkfilm.

Noe av det mest uhyggelige ved filmen er den følelsesløse masken datteren tvinges til å bære. En får aldri ordentlig grep om karakteren, da vi aldri kan lese henne, og dette skaper en ubehagelig mystikk omkring henne og hennes handlinger. En vet aldri hva en skal forvente seg av henne.

Filmen er også overraskende brutal til å være laget i 1960, og vi får se en langtrukket scene der faren kutter av ansiktet til en ung jente. Her kommer filmens dvelende stil til sin rett og skaper en uhyggelig følelse, som er ulik de fleste andre skrekkfilmer. Vi får ingen pauser fra grufullheten og blir tvunget til å se rett på den.

– Stig Alfredsen 


Psycho – Alfred Hitchcock

Alfred Hitchcocks Psycho er ikke som mange av dagens skrekkfilmer hvor man blir målt opp mot hvor mange ganger publikum blir skremt. I stedet er det stort fokus på å skape en uro gjennom filmen og vårt besøk på Bates motel blir svært ubehagelig. Med Norman Bates og moren i spissen, kan man hele tiden kjenne på følelsen at noe kommer til å skje, og med mindre man har vært heldig og unngått spoilere, så vet man også et par av tingene som kommer til å skje. Allikevel så er det en film som går under huden på deg og karakteren Norman Bates er en av de mest minneverdige noensinne. For dette er Normans film, helt fra han først dukker opp på skjermen. Det smilet hans skremmer meg mer enn Freddy Krueger, Michael Myers og Jason Voorhees til sammen.

De aller fleste kjenner til historien og tvisten den har blitt kjent for, men det tar ikke noe vekk fra filmen om du aldri har sett den før. Norman er fortsatt en opplevelse, dusjscenen, uansett hvor mange ganger den er sett, er fantastisk og Psycho generelt er uten tvil en av tidenes beste, og mest ikoniske, horrorfilmer.

– Thomas Fjellum