Redaksjonens Topp 10 – Filmer som utfordrer den klassiske filmformen

I løpet av januar har redaksjonen nominert sine favoritter for filmer som skiller seg ut fra det man gjerne kaller klassisk Hollywoodfilm, det vil si filmer som fokuserer på å fortelle en så klar fortelling som mulig. Stilen i klassisk Hollywoodfilm er gjerne «usynlig», man skal for eksempel ikke bli revet ut av fortellingen gjennom en «jump cut» (plutselige, forstyrrende klipp i bevegelse). Klippingen skal helst ikke bli lagt merke til i det hele tatt, den skal derimot bidra til mest mulig kontinuitet i fortellingen. Den klassiske filmformen er ofte drevet av de indre motivasjonene til karakterene selv (f.eks hevn og lyster), musikk som bygger opp stemningen og følelsene, og en slags realisme-stil – man skal ha en følelse av at det man ser er tro til slik vi opplever våre egne liv. Men her trekker vi altså frem filmer som går mot denne måten å lage film på.

Det er selvfølgelig fryktelig mye film som utfordrer denne type film, men her er uansett ti filmer vi i redaksjonen anbefaler, som beveger seg fra bautaer i filmhistorien rundt om i verden til mindre filmer, både innenfor og utenfor systemet, som fortjener et løft både som god film og som noe litt annerledes.

 


Strike (1925) – Sergei M. Eisenstein

 

Battleship Potemkin (Eisenstein, 1925) er nok den filmen fra Sovjet på 20-tallet som har fått mest oppmerksomhet for sin revolusjonerende alternative montasje, men bortsett fra trappesekvensen i Odessa er det ingen høydare av en filmopplevelse. Strike derimot er full pupp hele veien med villere og villere kollisjons-montasje fra minutt til minutt. Det klippes mellom arbeiderne i voldelig opprør til kveg som slaktes, for å gjøre det tydelig at hvermannsen behandles som dyr. Eisenstein viser, som hans lærer Lev Kuleshov hevdet, at det oppstår en mental kobling hos seeren også når vi ser bilder klippet sammen som ikke hører til i samme tid og rom. Kontinuitet er altså ikke en nødvendighet i film. Denne kollisjonen mellom ulike bilder har i Strike en voldsom kraft – særlig politisk.  Dyr / menneske assosiasjonen er et gjengående tema gjennom hele filmen, og særlig de rike (les: kapitalistene) kommer svært dårlig ut.   — Ole Johnny Fossås

 


Our Trip to Africa (1966) – Peter Kubelka

 

Østerriske Peter Kubelka fikk i oppdrag å lage en dokumentar om europeere på et safari i Afrika i 1961. Fem år senere, etter å ha gått gjennom 14 timer med opptak fra turen, var resultatet klart: en 12,5 minutter lang kortfilm. Jeg tviler sterkt på at de som hadde bestilt verket hadde en anelse om hva som ventet dem. Ekstrem, eksplosiv «match-cut» klipping med revolusjonerende lyd-synkronisering gir bilder som egentlig ikke har noen sammenheng en klar, kunstnerisk stemme og gir et ganske utfordrende (i mine øyner svært negativt) bilde på europeere, av jakt og av kolonialisering. Our Trip to Africa er et mesterverk i bruk av klipp og et godt studieobjekt i alternative måter å bruke klipp på.  — Ole Johnny Fossås

 


Playtime (1967) – Jacques Tati

 

Det fascinerende med Playtime er at det er en film uten karakterer, plot eller handling. Dette er heller en film som handler om livet gang i det fiksjonelle Tativille. Du ser en mann gå inn i et bygg og snakke med resepsjonisten, for at så kamera følger med resepsjonisten, som så går forbi en vaktmester som du så følger osv. Ikke bare er filmen en unik interessant affære, men den har også noen helt utrolige sett og lange sekvenser fylt med så mye detalj og komikk at den kommer til å oppleve helt forskjellige ting hver gang du ser den, i tillegg til at den er like underholdende og hysterisk hver gang.    — Sigfred Storstrand

 


2001: A Space Odyssey (1968) – Stanley Kubrick

 

Denne sci-fi-klassikeren er sannsynligvis den mest markante og populære på denne lista, men har likevel puslet alle filmelskere i nesten 50 år. 2001: En romodyssé har både klassiske, narrative elementer, men er strukturert på en unik og interessant måte. Som en symfoni, bestående av fire satser, forteller den oss om menneskets evolusjon mot stjernene. Første del om menneskets begynnelse og skapelsen av det første redskap. Andre del om menneskets triumf over redskapene. Tredje del om når redskapet beseirer oss og fjerde er forbi uendeligheten.  Dette er den enkleste måten jeg kan beskrive dette verket på. Disse symfoniske aktene bindet sammen av en utrolig produksjon og Ligetis ikke-diegetiske og diegetiske musikk, samt flere av filmens interessante elementer, gjør at den er perfekt for denne listen. Kubrick var kjent som en mester i planlegging, og i alle intervjuene har han gitt rom for at seerne kan pusle sammen de dype nivåene for seg selv og la opplevelsen være fullstendig subjektiv. 2001: En romodyssé har hatt en sterk, filmhistorisk stempel og taler til publikum på ulike narrative nivåer.  Filmens hovedkarakter taler til oss, fra overmennesket til mennesket og peker på at vi må forlate det begrensede rommet som er kinolerretet og bevege oss «utenfor filmen» for å forstå den. — Christian Høkaas

 


Motforestilling (1972) – Erik Løchen

 

Når man snakker om metafilm blir gjerne auteurer som Jean-Luc Godard eller Quentin Tarantino nevnt, men vi har og har hatt flere auteurer i Norge som lager filmer som leker mye med filmformen. Erik Løchens Jakten (1959) ble av Rushprint i 2011 velfortjent kåret som den beste norske kinofilmen noensinne, en film som gjør fransk nybølge like godt som franskmennene selv. Motforestilling (1972) er en enda mer eksperimentell film noe som er tydelig ganske umiddelbart: filmer har fem akter som kan kjøres i valgfri rekkefølge, noe som gir til sammen 120 forskjellige versjoner av filmen. Motforestilling handler om noen som prøver å lage en politisk dramafilm, men det er ikke så enkelt virker det ut som. Av og til ser vi en scene men så bryter filmteamet eller fortellerstemmen inn med bemerkninger ala «Tja, kanskje vi skal la skuespilleren gå den andre veien?». Vi får aldri sjansen til å glemme at det er en film vi ser på, fordi «filmskaperne» er usikker på hva som blir filmen selv. Resultatet Motforestilling er iallefall, i den rekkefølgen av aktene jeg så, en morsom og annerledes filmopplevelse.   — Ole Johnny Fossås

 


Stalker (1979) – Andrey Tarkovsky

 

På papiret er Stalker en science-fiction, men man kan gå på en alvorlig smell hvis man ikke er klar over før man setter på filmen at den har mer til felles med det å gå i kirken enn noe ala Avatar (2009).  Andrey Tarkovskys filmer utfordrer ikke bare den klassiske filmformen i sin vidunderlige seige, kontemplative og poetiske stil, de utfordret også sensuren i Sovjetunionen i sin tid*. Det finnes flere eksempler på filmer Tarkovsky var giret på å lage som aldri ble igangsatt ordentlig på grunn av vanskelige arbeidsforhold, blant annet adaptasjoner av Dostojevskij. Stalker ble den siste filmen han laget i Sovjet, da han ikke returnerte til hjemlandet etter 1982. Tarkovsky kjempet en endeløs kamp om å få laget filmer for «kollegaer» han så opp til som Ingmar Bergman og Robert Bresson og brydde seg heller lite om det «vanlige publikum». Selv om de beste filmene hans er de han laget under et sensurapparat som holdt han litt i tøylene (men langt slakkere enn for mange andre sovjetiske regissører), så burde alle sees – helst på kino. Tarkovsky er et unikum.   — Ole Johnny Fossås

*Anbefaler sterkt boken The Films of Andrey Tarkovsky. A Visual Fugue (1994) om hans filmer.

 


Koyaanisquatsi (1982) – Godfrey Reggio

 

Koyaanisqatsi markerer min første (og siste) gang jeg så en film på iPod Nano, og er det en film man ikke skal gjøre det med, så er det Koyaanisqatsi.  Et storslagent verk, som bør sees i den skarpeste kvaliteten, med det beste høyttaleranlegget og på den største TVen du har. Hva er dette? En ny 3D-blockbuster? Nei! Koyaanisqatsi (1982) er fabelaktig, audiovisuell kunst som griper tak i deg ved første øyeblikk. Med sin hypnotiske og repeterende musikk (av Philip Glass) forteller den om menneskehistoriens og det moderns samfunnets utvikling og konflikter. Løsrevet av plot og handling (det er ikke en gang et snev av dialog) får regissør Godfrey Reggio likevel mye mer ut av filmen enn det seere får ut av mange andre narrative filmer med samme spilletid. Mangelen på språk, men fokus på visuell kommunikasjon, gjør at den kan sees av alle, og den er tydelig nok til at den kan forstås på et overflatisk nivå, men samtidig tale om flere temaer under gjentatte studier av filmen. Koyaanisqatsi er skoleeksempelet på hvorfor film er den beste kunstarten. Hvordan film kan kommunisere med oss på et nivå vi ikke trodde eksisterte. En langvarig tagning i denne filmen, av f.eks. et fly på en rullebane henter inn all vår oppmerksomhet og trollbinder oss. Tenk det! Av noe så ubetydelig enkelt som et fly, greier klipp, komposisjon og musikk å gi oss  Denne filmen er en opplevelse uten like og se den med en gang, men bare ikke på en iPod Nano.   — Christian Høkaas

 


Memento (2000) – Christopher Nolan

 

Om du ikke allerede kjenner til Memento som Christopher Nolans egentlige magnum opus har du virkelig misset ut. Filmen handler om en mann uten korttidshukommelse som prøver å finne sin kones morder. Som korttidshukommelsen hans svikter, får vi se filmen i baklengs rekkefølge, i små scener og blikk, som skaper en ufattelig unik måte å se film på, som virkelig er utenom noe annet. Bruken av svarthvitt og farge-fotografi for fortid og nåtid fungerer genialt, og samlet som en pakke skaper det et av de mest minneverdige mysteriene i moderne tid.  — Sigfred Storstrand

 


Mulholland Drive (2001) – David Lynch

 

En liste som denne er ikke den samme uten David Lynch. Mulholland Drive er et narrativt puslespill. Så mye at David Lynch til og med gav 10 ledetråd til fansen for å løse mysteriet. Lynch er anerkjent mester i surrealistiske mysterier og Mulholland Drive er intet unntak. Historien følger to karakterer, men når en historie begynner og når en annen slutter er litt vanskeligere å forklare. Naomi Watts og Laura Elena Harring er i hovedrollene, som finner og faller for hverandre. Jeg kan egentlig ikke begynne å beskrive mer, for da vil jeg bevege mellom hva som er sant og usant, i dette fabelaktige virvarret som er en Lynch-film. Men det er jo ingen regler om at en film skal ha en tydelig start og slutt, eller hva? Nei, for her leker Lynch med fragmentert fortellermåte og drømmepsykologi, som inviterer seeren til massiv detektivarbeid. Filmen har vært gjenstand for mange videoessays og analyser, der ivrige fans klipper sammen filmen kronologisk og påpeker hvilke elementer som har symbolsk slagkraft i historien.  Denne hypnotiske filmen går rett til følelsene og er kanskje en av de mest drømmeaktige filmene fra forrige tiår.  — Christian Høkaas

 

 


The Place Beyond the Pines (2012) – Derek Cianfrance

 

Filmen er delt i tre deler jeg nesten vil kalle individuelle kortfilmer som går over to tiår, som knyttes via karakterer som indirekte spiller en del i hverandres liv. Filmen har stuntmotorsyklister, bankran, hjemmefester, politi-korrupsjon, utroskap og utrolig skuespill av et hav av gode skuespillere. Måten filmen fortelles er utenom noe annet jeg har sett, og forteller en virkelig hardtslående historie om familie og uunngåelig skjebne på en måte så mesterlig at jeg har problemer med å ikke kalle det et av de virkelige mesterverkene på denne siden av tiåret. — Sigfred Storstrand