«Rust and Bone» – Vond og vakker

«Jeg er sulten» er Rust and Bones første replikk. Dette blir sagt av fem år gamle Sam, som reiser med toget til Antibes, sammen med sin far Alain (Matthias Schoenaerts). Farens respons er ikke «vi har ikke penger til mat» eller noe lignende, han går heller gjennom toget for å samle mat andre passasjerer har lagt igjen. Allerede her ser vi en av Jacques Audiard virkelige styrker som regissør, han har evnen til å vise oss, i stede for å fortelle oss det gjennom dialog. Dette gjør filmen langt mer tilfredstillende å se; vi blir ikke behandlet som om vi var dumme.

Alain har fått ansvar for sin sønn, etter at moren forlater dem. De går inn i den nye tilværelsen uten å ha et godt forhold fra før av, Alain har vært en veldig fraværende far. For å få hjelp gjennom denne vanskelige tiden flytter de inn hos Alains søster, Louie, som bor i Antibes. Hennes forhold til hennes bror er heller ikke så veldig godt, de har ikke sett hverandre på fem år. Dette kombinert med at hun har nok med å få sin egen økonomi til å gå rundt fører til utfordringer. Alain får omsider jobb som dørvakt på et utested, der han en kveld møter han Stéphanie (Marion Cotillard) som har blitt slått ned.  Han kjører henne hjem, og legger igjen nummeret sitt hos henne.

Etter dette forlater vi Alain for en stund. Vi fokuserer heller på Stéphanie. Hun er en spekkhoggertrener på et lokalt akvarium. Vi kastes inn i hennes liv den dagen hun blir utsatt for en forferdelig ulykke under en oppvisning, som resulterer i at hun må amputere begge beina; hun mister deretter alt, som kjæresten og leiligheten sin. Etter et lenger opphold på sykehus og i rehabilitering, begynner endelig motet og livslysten å komme tilbake. Hun kontakter Alain, og etter dette begynner de to fortapte sjelene og tilbringe tid sammen, og de bygger et sterkt bånd.

Det er mange gode scener mellom Alain og Stéphanie. Spesielt sekvensen rett etter at de møtes igjen er veldig fin. Alain tar Stéphanie med seg ut, dette er første gange hun er ute på lenge, de drar på café, og de drar på stranden. Stéphanie ser først på at Alain svømmer i havet, før hun bestemmer seg for at hun også vil ut i havet. Og det er  dette som gjør filmen så vakker. I de fleste filmer der en karakters liv blir endret på brutalt vis gir de litt opp, det er ingen livslyst igjen, og du tilbringer hele filmen med å være vitne til deres miserable tilværelse. Rust and Bone, derimot, er mer preget av håp. Det er vanskeligstilte karakterer som ikke gir opp.

Stépanie har flere slike scener gjennom filmen som vitner om håp. Scenen der hun returnerer til spekkhoggerbassenget og får en slags dypere kontakt med en spekkhogger, eller scenen der hun har fått protesene sine og spiller ut oppvisningsrutinen sin mens Katy Perrys Fireworks spiller i bakgrunnen, akkurat som det gjorde den dagen hun ble utsatt for ulykken, er nesten like vakker som scenen med Stéphanie og Alain på stranden.

Men det som virkelig stjeler showet her er de fantastiske prestasjonene til Marion Cotillard og Matthias Schoenaerts. Spesielt Cotillard har gang på gang vist han ut er en ekstremt kapabel skuespiller, og her er hun bedre enn noen gang. Scenen der hun våkner fra koma og oppdager at det bare er stumper igjen der beina hennes en gang var er virkelig vond og se; du kan føle hennes smerte og fortvilelse.

Rust and Bone er en knallsterk film. Den er vond og vakker. Og Jaques Audiard beviser igjen, som han gjorde med Dheepan, at han er en av dagens sosialrealisme sine beste regissører. Og det er fint å se en film som ikke handler om å gi opp.

cp


Rust and Bone – Regissert av Jaques Audiard; skrevet av Jaques Audiard, Thomas Bidegain og Craig Davidson; med Marion Cotillard, Matthias Schoenaerts.
Spilletid: 2 t. Land: Frankrike. År: 2012.

Sondre Hareide

Twitter: @sondrehareide Liker bra film. Ikke så stor fan av dårlig film. Har ansvar for publisering av innhold. Har også designet nettsiden.