«Savnet» – Hjerteløst og hjerteskjærende

12-år gamle Aljosja går hjem fra skolen i Moskva. Etter en rolig spasertur trer han inn i leiligheten hvor han blir møtt av foreldrene Zhenja og Boris. Ekteskapet deres har raknet og de er i ferd med å skilles. Høyt temperament, frustrasjon og egoisme skrikes ut mellom boligens fire vegger. Det er ingen kjærlighet i hjemmet. Verken for hverandre eller for Aljosja, som er det store offeret i all kranglingen. Foreldrene har beveget seg videre med nye partnere, men en dag må Zhenja og Boris gjenforenes mot sin vilje og jobbe sammen. De oppdager at Aljosja aldri kom hjem og er meldt savnet.

Andrej Zvjagintsev har imponert tidligere, da jeg mener Leviathan (2014) er et av høydepunktene det året. Savnet er intet mindre. Jeg ønsker først å klargjøre tittelforvirringen. På originalspråket heter den Nelyubov, som betyr motvilje. Den engelske tittelen er Loveless, men på norsk heter den Savnet. Alle tre fungerer som titler på dette verket, og gir hver sin verktøykasse for frampek og analyse. Det som drev mitt engasjement for filmen, som befinner seg i det verste smørøyet av øst-europeisk dysterhet, var guttungen. Et fantastisk skuespill av en person som forsvinner fra historien til fordel til de grusomme foreldrene hans. Du har ingen sympati for dem. Det er flott skuespill, ikke tvil om det, men du vil bare komme deg vekk fra dem og tilbake til Aljosja. Heldigvis introduserer filmen Ivan fra Redningshjelpen, som en vara-protagonist. En utrolig dyktig og sympatisk karakter, som fungerer som en motvekt til foreldrene, og som får med seerne på sin side fra start til slutt. Samspillet mellom alle karakterene er dermed engasjerende i de pessimistiske og avskyelige omstendighetene.

Det fargeløse fremheves også i fotografiet. Nå er det ganske kjent at mange øst-europeiske filmskapere får frem den triste realismen i deres omgivelser. Dette er intet unntak. Livene er strippet for all glede og fornøyelse. Det reflekteres i hus og vegger, med flassende maling fra steder som egentlig hadde et liv i seg. Forlatte hus med piano, dekorasjoner og gammelt svømmebasseng. Lokasjoner som en gang i tiden hadde lykke og glede. De nye leilighetene til foreldrenes elskere har derimot mye moderne teknologi, så vi føler en større distanse til det utslitte, men barna er fraværende. Gjennom foreldrene, som er mest interesserte i sosiale medier, jobb, frisørtimer, lunsjtider, parkeringsplasser og sex, innser vi det frykteligste faktum at barn i denne filmen ikke er ønsket. Dette gjør filmen noe unik fra slike typer rømningshistorier og man kan undre på om de selviske foreldrene stiller seg selv spørsmålene: «Burde ikke jeg føle hjertesorg når mitt eget barn har forsvunnet?»

Verket har flere lag i den bleke fortellingen og det er en del politiske kommentarer vevd inn. Vi plukker med oss detaljer, enten gjennom små radiosendinger, replikker eller symbolsk gjennom Zvjagintsevs bildebruk. Jeg skal ikke spolere så mye på det, siden en del av de peker mot elementer sent i filmen, men ha et øye og et øre oppe for det når kameraet svever gjennom endeløse skoger og byrom. Bare husk å ta med deg jakka, for enten var det temperaturen i kinosalen under visningen eller så oste Moskvas vinterkulde fra lerretet mot kroppen min.

Fra første akt, hvor man hører en radiosending om «Mayaenes spådom om jordas undergang senere i år», inviterer Zvjagintsev til et frosset helvete. Er du glad i øst-europeiske, bleke dramafilmer, er dette en ypperlig film for deg. Hvis ikke, så anbefaler jeg den likevel, for dette er hjerteskjærende filmskaping. Det er mye å hente ut ifra Savnet og det jeg har nevnt hittil er en brøkdel. Den kalde og bleke hjerteløsheten griper tak i deg og slipper deg ikke løs før våren har kommet til Trondheim.


Savnet (Nelyubov) – Regissert av Andrej Zvjagintsev; skrevet av Andrej Zvjagintsev og Oleg Negin; med Marjana Spivak, Alexej Rozin, Matvej Novikov, Marina Vasiljeva
Spilletid: 2 t. 7 m. Land: Russland. Premiere: 26. januar 2018. Aldersgrense: 12 år